Cand. Polit thesis

Sammendrag

Denne oppgaven undersøker dialektikken mellom ekstern kategorisering og intern identifikasjon. Videre analyserer den relasjonen mellom etnisitet, religiøsitet, nasjonalitet og kjønn i en minoritetskontekst. Hovedproblemstillingen er å utforske konstituering av ung, kvinnelig, norsk, muslimsk identitet. Oppgaven er basert på et 11 måneder langt feltarbeid, utført blant unge muslimske kvinner i Oslo med varierende tilknytning til to muslimske organisasjoner, Norges Muslimske Ungdom og Muslimsk Studentsamfunn. Muslimer utgjør en stigmatisert gruppe i det norske samfunnet. Informantenes opplevelse av annerledeshet, og deres møte med majoritetens kategoriseringer av dem, har vært med på å skape en muslimsk etnogeneseprosess. Jeg argumenterer for at vektlegging av religiøs identitet må forstås som en aktiv respons på de utfordringer informantene hadde møtt. Å utvikle en norsk muslimsk identitet fremstod som et identitetspolitisk prosjekt for informantene. De unge kvinnenes bruk av hijab, deltakelse i og utforming av de muslimske organisasjonene, og en begynnende tendens til ekteskap på tvers av etniske grupperinger er deler av konstitueringen av et norsk muslimsk kollektiv.

Gjennom aktiv bruk av kulturelle gjenstander, som klær og narrativer, kan mennesker fri seg fra subjektposisjoner som oppfattes som begrensende og undertrykkende. Å være muslim var en posisjon som gjorde det mulig å heve seg over og kritisere tradisjon, og bekjempe og utfordre stigmatisering. Gjennom referanser til islam skapte de unge muslimene handlingsrom hvor nye måter å være unge muslimske kvinner ble konstituert. Samtidig var handlingsrommet begrenset, av maktrelasjoner og av at religiøse utsagn alltid er gjenstand for fortolkning. De unge kvinnene vektla refleksivitet og valg i sine narrativer om hvorfor de praktiserte islam og hvorfor de brukte hijab. Informantenes vektlegging av valg og refleksivitet i forhold til islam er del av en generell kulturell prosess i en senmoderne verden. Inspirert av Giddens og Gullestad argumenterer jeg for at det er utviklet en valgdiskurs, men der Giddens hevder at det kreves at vi tar valg har jeg formulert det annerledes og argumentert for at det kreves at våre handlinger fremstilles som valg. Det kreves at handlinger fremstilles som valg, men det betyr ikke at alle aspekter ved våre handlinger er opp til refleksjon. Samtidig viser jeg at dette må forstås i relasjon til eksisterende maktrelasjoner. Majoritetens praksiser forblir ofte umarkerte, mens minoriteten tvinges til å begrunne sine handlinger.
Hele oppgave kan leses her