Jeg oppfordrer alle til å gå inn på Amnesty.no og gi deres underskrift på de aksjoner de har gående der. Feks på denne saken:
To kvinner fra Sudan, Sadia Idriss Fadul og Amouna Abdallah Daldoum, er dømt til døden ved steining for utroskap. De risikerer å bli henrettet i nær framtid. Send appell nå!Status: Aktiv Antall underskrifter: |  © AI. Illustrasjonsfoto |
"Vi bør ikke bare være interessert i å lære samfunnsutviklingsideerNoen som la merke til "bare"? - slik det står oversatt her avviser han ikke vestlige verdier, men sier at de ikke bare skal være interessert i vestlige sekulære sosiologiske teorier. Er det å advare mot vestlige verdier?
introdusert av vesten gjennom deres sosiologiteori som ikke tror på noen Gud,
noen religion."
"Et velferdssamfunn skal dekke folks behov for mat, klær, bolig, utdanning
og helse. Dette må bli sikret gjennom kollektivt ansvar av regjeringen og
samfunnet, for å unngå sult og økende sosiale forskjeller."
Man bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere, men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk. Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk ved befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser etter å bli likt av nordmenn, har jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.
I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer - også med referanse til andre forskningsarbeider - at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsettinger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han. For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest har etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.
Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig om på et seminar på Blindern.
Også i dag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly, eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.
....“Gateslagene som forsvant” er derimot tittelen på en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sleit med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.
....
Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikerne. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere. Les mer(det som følger er mine ord - det skulle ikke vært innrykk her,men av en eller annen grunn får jeg ikke fjernet innrykket:)Khazeleh er inne på noe sentralt her. Men hva er det egentlig som skaper denne mangelen på opprør? Er det "Godt norsk"- mekanismen som slår inn - er vi innsosialisert til å tro at alt i Norge er så bra og gjøres på den beste måten? Kanskje, men samtidig klages det mye på politikere og på politiske beslutninger - men, dette fører som Khazeleh skriver sjelden til "opprør". Og det som ser ut til å få folk til å klage mest er bensinpriser(!). Er det kombinasjonen av en tro på at staten kan ordne opp i alt (velferdsstatens utilsiktede passiviserende virkning), en enorm vekst i velstand (har nordmenn det stort sett for godt til å gidde å la seg engasjere og gjøre opprør - er vi for mette på kaffe&kake?) og den norske likhetslogikken som er med på å skape borgere som ikke vil, tørr eller gidder å gjøre opprør? Eller gjøres det opprør på andre skjulte måter?
Kristenfolket ser ut til å være lammet av en blanding av snillisme, feighet og kunnskapsløshet når det gjelder den demografiske utviklingen. Det er betydelig fare for at Europa kan komme til å oppleve en balkaniseringsprosess som vil få oppløsningen av Jugoslavia til å blekne. Alternativt kan hele kontinentet bli innlemmet i Eurabia, slik meget sterke krefter jobber målbevisst for.
Vi er allerede nå i en situasjon der taushet og unnfallenhet er ukristelig. Sinnelagsetikk kommer til kort her; vi må også trekke inn konsekvensetikk. Og konsekvensene av det multikulturelle selvbedraget vil sannsynligvis bli enorme. Det er slett ikke utenkelig at Europa er på vei mot et nytt blodbad, og selvrettferdige, arrogante og bedrevitende kristne har en betydelig del av ansvaret. Saltet har mistet sin kraft for lengst, ser det ut til. Les mer
Anfindsen kaller blant annet en oversikt over framtidig innvandring et "tsunami varsel". Denne metaforen er uanstendig og farlig, og er en del av en utvikling i samfunnsdebatten som jeg finner s vært skremmende. Se blant annet det jeg skriver i "Syltelabber, grisehyl, "Demokratene" og annet svineri".
«Ser hodet mitt stort ut i denne?» handler om en australsk tenåringsjente og hennes vei gjennom identitetslabyrinten på vei til voksenlivet. Hun shopper med venninnene sine, ser på tv, krangler med foreldre og lærere og forelsker seg. Et ganske gjennomsnittlig tenåringsliv, med andre ord. Det enkle trekket som vil gjøre dette til en eyeopener for alle oss som ser på oss som rimelig fordomsfrie og opplyste individer, er at hovedrolleinnehaveren, Amal, er en muslimsk jente som har bestemt seg for å gå med hijab. Vi ser det australske samfunnet gjennom hennes øyne, vi opplever bombingen på Bali, og vi tar del i følelsen av å bli sett på som annerledes på grunn av et tøystykke på hodet.Nina Med beskriver hvordan boken tvinger henne til å se sin egen uvitenhet i øynene:
Jeg skulle ønske at Amals skildring ikke fremsto som oppsiktsvekkende og informativ. Men jeg blir tvunget til å se min egen uvitenhet i øynene når jeg leser om alle utfordringene hun møter. Hvor vanskelig det er å være forelsket og ikke kunne kysse før ekteskapet, for eksempel. Hvor tungvint det er å snike seg til bønn i skolens lagerrom tre ganger om dagen. Eller hvor slitsomt det er å hele tiden bli konfrontert med hvordan man fortsatt kan være muslim etter 11. september. Og jeg lar meg opplyse når jeg leser om de sterke gledene hovedpersonen har av sin tro; hvilket forhold hun har til bønn, eller hvordan det føles når fasten er over.Nina Med avslutter med å skrive at vi trenger flere slike hverdagsfortellinger med muslimske jenter i hovedrollen, og at "vi trenger bøker som gjør fordommene våre gjennomsiktige, som gjør verden mindre og mer forståelig. Som faktisk kan forandre livene våre." Jeg er helt enig! I samfunnsdebatten fremstilles muslimer som "annerledes" og nærmest som "uforståelige" for "oss andre". Det er utrolig viktig at det kommer frem andre bilder og fortellinger av, om og for muslimer - bilder og fortellinger som viser at muslimer er sammensatte og komplekse mennesker som alle andre mennesker (dette burde jo vært en selvfølgelighet, men det ser dessverre ut til at det ikke er det i dagens debattklima). Egentlig er det helt absurd, men vi trenger faktisk fortellinger og bilder som viser at muslimer har og forholder seg til de samme gleder, sorger og problemstillinger som "majoriteten" - (en liten titt på temaer jeg tar opp i denne bloggen synliggjør dette absurde, men svært sentrale behovet). Som en av de unge norske muslimske kvinnene som var informanter i min hovedoppgave sa:
Abdel-Fattah skildrer Amals liv med humor, selvironi og rene fakta. Innimellom tipper hun over i det defensive og pedagogiske, og legger ut om islam som toleransens og solidaritetens religion, en tro som aldri vil kunne forsvare selvmordsbombing eller terror. Opplysningsprosjektet hennes ville blitt mer autoritativt om hun hadde holdt seg til hovedregelen «Show, don’t tell», og ikke avslørt de politiske poengene med store bokstaver. Men slik vil det kanskje nødvendigvis være så lenge forfatteren føler hun har noe å forsvare.
Les mer.
"det blir krevd av meg at jeg må kunne svare på alt. For eksempel krigen i Tsjetsjenia, B-gjengen og tvangsektskap. Samtidig må jeg takle alle andre ting. Jeg har jo hodet fullt av andre ting som du sikkert også har: trikken er forsinket, problemer på jobben, innpåsliten foreleser osv".Jeg har selv ikke lest Abdel-Fattahs bok ennå, men den skal anskaffes og leses snarest:-)
I forrige uke så jeg dokumentaren "USA mot Al-Arian". En sterk og vellaget dokumentar, av Line Halvorsen, som også har laget dokumentaren "Et steinkast unna" om om palesinske barn på Vestbredden våren 2003. I "USA mot Al-Arian" følger vi Sami Al-Arian og hans familie. Det er imponerende hvor nært innpå familien vi kommer, og det vitner om styrke både hos Samis familie og hos Line Halvorsen. Uavhengig av hva man måtte mene om Midtøsten-konflikten eller "kampen mot terror" - doukmentaren er en sterk fortelling om enkeltindividers kamp mot en statlig overmakt, om barn som er frarøvet sin far og om en sterk kvinne, Nahla Al-Aria, og hennes kamp for å trøste sin barn, støtte sin mann og for å bevare sin egen psykiske helse i en traumatisk situasjon. Rettsprosessen og de prøvelsene familien går igjennom gir assosiasjoner til både Kafkas Prosessen og til Catch 22.
