Mel Gibson, Harry Potter og Vesle Hoa

(Denne bloggposten er ikke ferdig, og jeg håper på å få jobbet mer med den, men poster den likevel slik den ser ut foreløpig)

På antropologi.info har Lorenz skrevet om debatten rundt Mel Gibsons ny film Apocalypto, en debatt som nå også, noe forsinket, begynner i Norge. I flere land er filmen om Maya-rikets fall allerede blitt slaktet og blitt anklaget for rasisme. antropologi.info viser til at flere antropologer har kritisert og protestert mot filmen. Blant annet en gruppe tyske antropologer fra Universitetet i Bonn. Antropolog Liza Grandia er ikke opptatt av historiske feil, men framhever spesielt filmens rasistiske budskap:
1. Native Americans are all interchangeable.
2. Mesoamerican cultures are all the same.
3. Indigenous people should remain noble savages, since attempts to build cities and more complex political organization will bring their inevitable demise.
4. The Spanish arrive as if to save the Maya from themselves.

les Liza Grandias tekst: The Sober Racism of Mel Gibson's Apocalypto

Det kan være interessant å se denne debatten i relasjon til boken ”Harry Potter and International Relations” som Iver B. Neumann og Daniel H. Nexon har redigert. Til Klassekampen sier Neumann:

– I samfunnsvitenskapene regjerer det en uuttalt forutsetning om at menneskers erfaringshorisont formes i deres egen samhandling med verden. Altså at den er erfaringsbasert. Et konkret utslag av en sånn tenking blir troa på at nordmenns forståelse av for eksempel kriminalpolitikk formes av avisdekningen på dette feltet. Min generelle mot-tese er at nordmenns forståelse av kriminalpolitikk i like stor grad formes av amerikanske tv-serier som «NYPD Blue», og forståelsen av helsevesenet av serier som «Grey's Anatomy».
....

– Harrys verden står i en bred religiøs tradisjon: en verden hvor det gode og onde er absolutt til stede og ikke kan fjernes. Alt dreier seg om kampen mellom det gode og det onde, og Potter materialiserer en politikk som også kun dreier seg om det.
....

Jeg syns dette er viktig, og mener det er en aldeles umulig tanke at vi skal kunne gå rundt i en leveverden hvor vi blir bombardert av disse uttrykkene og tro at det ikke også er konstituerende for hvordan vi tenker. Hvorfor tror du ellers regimer er opptatt av å bedrive sensur?

– Det er veldig enkelt: når noen ser på det samme i timevis hver dag, bør man undersøke hva det er, og hva det gjør med den som ser på.

Hvis man ser debatten rundt ”Vesle Hoa” i lys av kritikken mot Gibsons film og Neumanns analyse av populærkulturens innvirkning på menneskers verdensforståelse blir det kanskje klarere hvorfor denne debatten ikke handler om "politisk korrekthet" og om å ødelegge en uskyldig barnesang. Det handler om hvordan kulturelle fremstillinger av ”de andre” påvirker våre holdninger og livsanskuelser. At det vi leser, hører og ser rundt oss er med på å forme vår oppfattelse av verden er en banal sannhet, men dette ser ut til å glemmes når kritikk mot fremstillinger av "andre" møtes med sinne, irritasjon og beskyldninger om "politisk korrekthet".

I boken Fear. A cultural history viser Joanna Bourke til en undersøkelse av hvordan muslimer er blitt fremstilt i amerikanske og europeiske film siden 1898; av nærmere tusen filmer var det kun en håndfull som ga et fordelaktig bilde av muslimer (Les anmeldelse av Bourkes bok her).

Som Neumann påpeker speiler ikke bare disse fremstillingene "vårt" syn , de er også med på å forme "vårt" syn på muslimer og arabere.

Se også "The politics of fear are blinding us to the humanity of other" av Joanna Bourke,
og Stian Bromarks Hjelp! Jeg er redd frykt har blitt vår nye folkesykdom.

Trygghet i stille gater

Jeg ser at Aftenredaktør Hilde Haugsgjerd ser seg nødt til å komme med en oppklaring i forhold til hva hun egentlig mente med teksten "Kvinners eget ansvar", da den har utløst kraftig debatt på Aftenposten.no og på diverse blogger. I "Prisen for tryggheten" skriver hun blant annet:

Blant annet er endel unge feminister provosert over mitt synspunkt om at det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta, fordi vi selv rår over de mest effektive forebyggende tiltakene.

.......

Men ikke noe samfunn kan gardere seg mot syke sinn, aggressivitet og pervertert seksualitet blant enkeltmennesker. Uansett hvor mange og gode tiltak fellesskapet setter i verk, vil det fortsatt finnes potensielle voldtektsmenn. Uansett hvor god den feministiske debatten og hvor sterke protestene er, vil det fortsatt skje voldtekter i Oslo.

Derfor er det i kvinners egen interesse å gjøre det vi selv kan for å unngå situasjoner der risikoen for å bli voldtatt er størst. Samfunnet kan gjøre mest for å forebygge at menn blir overgripere. Den enkelte kvinne kan mest effektivt forebygge at hun blir utsatt for overgrep av de voldtektsmenn som ferdes i byen.

De som i feminismens navn fraråder kvinner å selv ta et ansvar for ikke å bli utsatt for voldtekt, gjør kvinner en bjørnetjeneste. Det er voldtektsmenns eksistens som fratar kvinner friheten, ikke restriksjonene kvinner legger på seg selv for å unngå å bli voldtatt.

Om kvinner tar hensyn som å unngå å gå alene i stille gater midt på natten, skaper det trygghet, ikke ufrihet.

Det ser ikke ut til at Haugsgjerd har forstått kritikken mot hennes bruk av begrepet "ansvar". Ansvar blir i denne sammenhengen oppfattet som om det også underforstått handler om plassering av skyld. Dessuten har hun en veldig surmaget kritikk mot unge feminister (er det fordi hun selv føler seg gammel at hun må presisere at de er unge og implisitt ikke så kloke som hun er...). Det er vel ingen som "i feminismens navn" fraråder kvinner å kontroll over eget liv eller å ta hensyn til råd. Men hvis alle kvinner følger Haugsgjerds om ikke å gå i stille gater midt på natten - da ville det ikke skapt trygghet, men dessto mer utrygghet for kvinner som likevel, av ulike grunner, måtte gå alene hjem en natt. Da ville natten blitt en mannsbastion som en enslig kvinne måtte holde seg unna for en hver pris.

Bildet som er satt til artikkelen er fra en "Ta-natta-tilbake" parole under en 8. mars demonstrasjon. En parole og demonstrasjon som nettopp handlet om at kvinner skal bevege seg ute. Jo flere som er ute - jo færre stille, farlige gater. Var Haugsgjerd uenig i denne parolen?

Jeg regner med at Haugsgjerd mener kvinner burde slutte å gå i korte skjørt, og i kle seg parkdress og vernestøvler.

Les også intervjuet med Hilde Haugsgjerd i Ny Tid

Kvinners ansvar - "Tant eller tøs"

Jeg har festet meg ved to, i utgangspunktet ulike tekster, de to siste ukene. Den ene teksten heter "Kvinners eget ansvar" og er skrevet av Hilde Haugsgjerd redaktør i Aftenpostens Aftenutgave. Den andre teksten, "Ta meg på rompa!", (kun i papirversjon dessverre) har Hannah Helseth skrevet i spalten "Feminist, javisst!" i Klassekampen.

Hilde Haugsgjerds tekst tar utgangspunkt i at fire kvinner ble voldtatt eller forsøkt voldtatt i nyttårshelgen, men hun går over til å skrive om at kvinner må ta ansvaret for å unngå å bli voldtatt.

Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.

Hva er dette for noe? Hva mener Haugsgjerd med denne teksten? Å komme med råd til kvinner for at de skal unngå å havne i potensielt farlige situasjoner er en ting, en annen ting er det når Haugsgjerd kommer drassende med begrepet "ansvar". Fra å skrive at det er kvinnens ansvar er det farlig kort vei til å snakke om "skyld" og til "hun gikk i miniskjørt og var full derfor ba hun om det"-diskursen. Og det er en svært uheldig vei å gå - særlig når vi vet hvor vanskelig det kan være å få noen dømt for voldtekt og hvor få faktiske voldtekter som ender med anmeldelse. Når kvinnens ansvar fremheves, i den offentlige debatten slik det gjøres her, blir det ikke enklere for voldtatte kvinner å bli kvitt eventuelle skyld- og skamfølelser og tørre å anmelde. Hvis jeg tolker Haugsgjerd velvillig kan jeg lese at hun egentlig mener å gi noen gode råd og tips til kvinner, men jeg vil ikke lese henne så velvillig; hun er journalist - ja til og med redaktør - og burde derfor ha god kjennskap til ordenes makt, og det ansvaret som følger med å bruke dem.

Mørk statistikk
Ifølge Oslopolitiets statistikk over menn som er anmeldt for voldtekt har to av ti menn bakgrunn fra Midtøsten og like mange bakgrunn fra et afrikansk land. Menn med etnisk, norsk bakgrunn utgjør bare en tredjedel. Statistikken skal tas med en stor klype salt. Den dreier seg om anmelde forhold, ikke om dommer eller etterforskede forhold. Men det er sannsynlig at flyktninger fra kulturer med et annet kvinnesyn og et annet forhold til seksualitet enn det "norske", og som bærer på traumer eller lever ustabilt og ensomt i mannsdominerte miljøer, er overrepresentert blant voldtektsmenn i Oslo.

Kulturelle endringer og sosial integrering tar tid. Også derfor er det grunn for kvinner til å unngå å sette seg i situasjoner der man kan bli et potensielt voldtektsoffer. Les mer...

Legg merket til den subtile(?) overskriften på dette avsnittet: "Mørk statistikk". Et typisk "morsomt" journalistisk ordspill: mørk henspeiler her både på at det er en dyster statistikk og at den er preget av menn med "mørk" hudfarge. Det er bare at ordpillet ikke er det minste morsomt. Den språklige forbindelsen som linker mørk hudfarge til det farlige, skummel og skremmende er ufin og ekkel. Det skapes noen mer eller mindre ubevisste assosiasjoner hos leseren jeg tror er svært uheldige. Her er vi igjen tilbake til den makt som ligger i språket - noe Haugsgjerd burde vært seg bevisst. Tekstens konklusjon kan lett leses som: kvinner har selv ansvaret for ikke å bli voldtatt, og det er svarte menn, nærmere bestemt flyktninger fra "andre kulturer" som voldtar. Kvinner, hold dere for Guds skyld unna mørke gater og mørke menn!

Den andre teksten har jeg, imotsetning til Haugsgjerds tekst, bitt meg fast i er fordi jeg synes den er god og tar opp en svært en gjenkjennelig problematikk. Hannah Helseth skriver om hennes erfaring med å delta på Skavlan. Hun var der, fordi hun har jobbet med forebyggende arbeid mot seksuell trakassering i flere år, for å uttale seg om at unge studentjenter hadde reagert på at polske bygningsarbeidere plystret etter dem (det hører med til historien at det ikke bare dreiet seg om plystring , men også om at flere jenter hadde fått ropt seksualiserte betegnelser etter seg). Helseth beskriver hvordan hun led av "post-traumatisk Skavlan-stress" etter sendingen. Hun ble latterliggjort og fremstilt som den kjipe feministen da hun argumenterte for at det å bli plystret etter kan oppfattes ubehaglig.

Elle-redaktør Signy Fardal kunne fortelle at jeg var humorløs og at hun selv ofte tok seg to runder rundt bygningsplasser for å bli plystra på. Publikum lo.
Humoristen Espen Eckbo mente at alle damer dro i skytteltrafikk sørover for å få tilrop og plystring etter seg. Ha-ha-ha!
Jeg derimot, mente at damer som synes det er ubehagelig å bli plystra etter på sin egen arbeidsplass har lov til å reagere. Stille i studio.
Da jeg etterpå så meg selv på tv, tenkte jeg Å faen! Der fikk jeg jammen et
skilt med "Sexnekter!" hengt rundt halsen. For vi er ikke kommet lenger i vårt
samfunn enn at det å reagere mot seksuell trakassering blir latterliggjort. De som ikke er med på plystrefeste er frigide. Og er det en ting man som ung dame ikke skal være, så er det frigid.

Denne latteliggjøringen og det implisitte kravet om at jenter/kvinner skal ta seksualiserte tilnærminger "med et smil" er en ekstremt frustrerende hersketeknikk. Le med ellers er du dust! Jeg skrev om denne hersketeknikken i en tidligere post i forbindelse med "Negerdebatten".

Helseth skriver videre:

De unge jentene jeg intervjuet i forbindelse med en masteroppgave, fortalte
at de pleide å le når gutter klådde på dem eller slo dem. En jente jeg
intervjuet fortalte om en gutt som holdt henne fast mens han klådde henne på
puppene på innsiden av t-skjorta. Hun ville ikke at det skulle skje, men lo mens
hun sa at han skulle slutte.

Hvorfor lo hun? Jeg tror latteren var taktisk. Hun likte ikke det som
skjedde og følte hun måtte si i fra. Men hun kunne ikke si fra for mye, for da
ville hun bli utdefinert fra kjønnsmarkede. Når jenter jeg intervjuet fikk
valget mellom seksuell trakassering eller ikke noe oppmerksomhet valgte de å bli
trakassert.

Dette er det som blir beskrevet som frustrerende "tant eller tøs"-problematikken i Fittstim.
En typisk no-win-situasjon. Enten gå du på akkord med dine egne grenser eller så er du en kjiping.

Så hva er sammenhengen mellom disse to tekstene? De beskriver begge på svært ulike måter hvordan det man kunne tro - eller kanskje for naivt å skrive "tro", men i hvertfall "håpe" - at var gammeldagse, avleggse kvinnediskriminerende holdninger lever i beste velgående i dagens Norge. Jenter og kvinner skal le når de plystres på og grafses på, samtidig som de selv har ansvaret for å unngå å bli voldtatt!

Se andre som har blogget kommentarer til Aftenpostens "Kvinners eget ansvar":
Drusilla: Aftenpostens ansvar
Christina Aamodt: Er det kvinnene selv som skal ta det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt?
Iskwew: En håndsrekning til taxinæringa
Fjordfittes: Råd for å unngå voldtekt
Undre: Nattlige tanker om voldtekt og Hilde Haugsgjerds velmenende råd
Hjorthen: Vi drøvtygger voldtektsdebatten

"-Overser det flerkulturelle"

I en tidligere post skrev jeg om etnisitet og kjønn i barnetv. Jeg irriterte meg over hvordan både etniske minoriteter og kvinner ofte reduseres til pedagogiske poenger, noe som kan medvirke til å opprettholde, snarere enn å fjerne, bildet av hvite menn som normalen og skillet mellom "oss" og "dem". Denne representasjonsproblematikken kan gjenfinnes også i skolebøkene i følge Ragnar Næss. Under overskriften "-Overser det flerkulturelle" skriver Klassekampen: "Ragnar Næss i Oslo SV har gått gjennom Aschehougs nye samfunnsfagbok for femte klasse. Han er sjokkert over fraværet av det flerkulturelle."

– Bildene viser nesten bare lyshårede mennesker med lys hud og blå øyne, påpeker han. I den grad mennesker med annen etnisk bakgrunn enn den norske er framstilt, mener Næss det er for syns skyld, uten reell vilje til å representere mangfold. Han trekker fram et bilde av Ahmed Khan, som driver butikk i Oslo. «Der selger han blant annet halal-kjøtt. Det er kjøtt som er slaktet på den måten Koranen har bestemt. Koranen er muslimenes hellige bok,» står det i bildeteksten.
– Koranen har fint lite med en kjøpmann å gjøre. Her blir det altfor etnisk, mener SV-eren.

Næss har telt bildene i boka og kategorisert dem. I delen om Norge i dag avbildes 87 mennesker, bare seks personer som ikke er etnisk norske.
– Dette må ses som symbolsk, sier han.

Næss frykter at boka framstiller minoriteter og innvandrere som unntak, mens lyst hår og blå øyne er normen.
– Boka tar ikke hensyn til barnas bakgrunn. Det enkelte barnet skal danne utgangspunktet, og det har norsk skole et stort problem med i dag, sier han.

Han mener bildet av Norge som presenteres i boka er en subtil måte å opprettholde skillet mellom et etnisk norsk «oss» og «de andre», og at det kan være aktuelt å be om revisjon av lærebøkene, bare et halvår etter at de ble utgitt.
Les mer...

Jeg husker skolebøkene fra da jeg gikk på skolen - feks historiebøkene hvor hver historisk epoke hadde hvert sitt kapittel som ble avslutttet med et tosiders underkapittel som feks het "kvinner i middelalderen" eller "kvinner i vikingetiden". Kvinner, 50% av jordasbelfokning var redusert til to-siderssammendrag som ikke var viktige i forhold til den store historiske oversikten. For ikke å snakke om samer og samiske kulturelle tradisjoner og historie - noe vi lærte så og si ingenting om.

Så har vi det svært omstridte KRL-faget. Sønnen min som går i 1 klasse - han lærer nå om den kristne skapelsesberettningen i KRL og om norrøn mytologi i historie, men ingenting om Islam eller Hinduisme. Hvorfor? I hvilken grad er dette en integrerende og inkluderende skole?

Se også:
Lærebøker og identitet av Håkon Rune Folkenborg
Ogsaa vi naar det blir krævet... av Thomas Hylland Eriksen
Samer som hetro, friske og annerledes intervju i forskning.no med Suzanne V. Kundsen

Kristendom ut? (Klassekampen)

Å gjøre mye ut av små forskjeller

"Norge på full fart vekk" heter en artikkel fra Samtiden fra 3-2005 skrevet av Nina Dessau - den er altså ikke rykende fersk, men likevel aktuell med mange gode poenger - ikke mange som klarer å diskutere på så mange plan - nasjonalisme, klasse, kjønn, minoritet/majoritet og miljøvern - i en og samme artikkel. Dette utdraget handler om det Dessau kaller nordmenns evne til å gjøre mye ut av små forskjeller:

S eller sj?

Å gjøre det meste ut av de forskjeller som finnes er en mangefasettert prosess. Å sette «oss» opp mot «dem» er en klassiker innenfor genren, og til dette bruk er shibbolethene gode å ha. Ordet shibboleth brukes av lingvister og samfunnsvitere for å betegne et lingvistisk passord som identifiserer noen som medlem av en bestemt gruppe, og bredere om enhver praksis og ethvert kjennetegn som brukes til å inkludere eller ekskludere personer fra en bestemt gruppe. Det kan være interessant å gå tilbake til kilden, i dette tilfelle Bibelen: To semittiske stammer, efraimittene og gileadittene, bekjemper hverandre. Gileadittene vinner og hindrer taperne i å flykte. Men de to stammene er så ekstremt like, at mennene bare kan skilles fra hverandre etter hvordan de uttaler enkelte ord. Slik fortelles historien i Dommernes Bok:

Når det skjedde at en efraimitt på flukt
sa: «La meg få dra over!»
sa mennene fra Gilead til ham: «Er du en efraimitt?».
Hvis han da sa: «Nei», sa de til ham: «Så si sjibbolet!».
Men han sa: «Sibbolet», for han kunne ikke uttale det riktig.
Da grep de ham
og drepte ham
ved vadestedene over Jordan.
Der falt det den gangen førtito tusen efraimitter.

Denne historien forteller noe viktig: Det går alltid an å finne en forskjell, uansett hvor like menneskene er. Det er bare å satse på akkurat det. Men det var ikke s eller sj, shibbolethen – den eneste merkbare forskjellen mellom disse menneskene – som var årsaken til blodbadet. Her er det overhodet ikke snakk om språkstrid eller målsak. Den omtalte forskjellen var helt uvesentlig i forhold til massedrapet, den ble bare brukt som et verktøy for å sette skillet mellom «oss» og «dem» – i dette tilfelle mennesker som var nesten like, men kjempet om makt og bestemte interesser som i dag er glemt av alle bortsett fra noen få bibelkjennere.

Mange innbyggere i det homogene Norge synes å være svært godt trent i å gjøre det meste ut av både de forskjellene de ser og dem de ikke ser, men er blitt fortalt om – «synlige og usynlige forskjeller».
Les resten av artikkelen

Gutter med drager

Jeg satt og så igjennom bilder fra nyhetsåret 2006 i Dagsavisen da jeg så bildet til venstre. Underteksten på bildet er:

"En gutt med en drage i en flyktningleir i Tsjad. I Darfur i Sudan er flyktingleirene overfylte og stadig utsatt for angrep. Mer
enn 200 000 har søkt tilflukt over grensen til nabolandet Tsjad."





Jeg tenkte med en gang på et bilde jeg tok av min sønn for et par år siden (bildet nedenfor /til høyre). Her trengs det vel ingen kommentar - jeg lar bildene snakke for seg selv.