Kvinners ansvar - "Tant eller tøs"

Jeg har festet meg ved to, i utgangspunktet ulike tekster, de to siste ukene. Den ene teksten heter "Kvinners eget ansvar" og er skrevet av Hilde Haugsgjerd redaktør i Aftenpostens Aftenutgave. Den andre teksten, "Ta meg på rompa!", (kun i papirversjon dessverre) har Hannah Helseth skrevet i spalten "Feminist, javisst!" i Klassekampen.

Hilde Haugsgjerds tekst tar utgangspunkt i at fire kvinner ble voldtatt eller forsøkt voldtatt i nyttårshelgen, men hun går over til å skrive om at kvinner må ta ansvaret for å unngå å bli voldtatt.

Det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt på gaten må dessverre kvinner selv ta. Det kan synes urettferdig og opprørende. Men de mest effektive forebyggende tiltak mot overfallsvoldtekter er det de potensielle ofrene selv som kan sørge for. For det handler om å la være å gå alene gjennom byen nattetid. Om å bruke penger på drosje hjem, om å sørge for å få følge med noen, eller om å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene. Den som vil være mest mulig sikker på å unngå å bli voldtatt av en ukjent, rår selv over de mest effektive tiltakene.

Hva er dette for noe? Hva mener Haugsgjerd med denne teksten? Å komme med råd til kvinner for at de skal unngå å havne i potensielt farlige situasjoner er en ting, en annen ting er det når Haugsgjerd kommer drassende med begrepet "ansvar". Fra å skrive at det er kvinnens ansvar er det farlig kort vei til å snakke om "skyld" og til "hun gikk i miniskjørt og var full derfor ba hun om det"-diskursen. Og det er en svært uheldig vei å gå - særlig når vi vet hvor vanskelig det kan være å få noen dømt for voldtekt og hvor få faktiske voldtekter som ender med anmeldelse. Når kvinnens ansvar fremheves, i den offentlige debatten slik det gjøres her, blir det ikke enklere for voldtatte kvinner å bli kvitt eventuelle skyld- og skamfølelser og tørre å anmelde. Hvis jeg tolker Haugsgjerd velvillig kan jeg lese at hun egentlig mener å gi noen gode råd og tips til kvinner, men jeg vil ikke lese henne så velvillig; hun er journalist - ja til og med redaktør - og burde derfor ha god kjennskap til ordenes makt, og det ansvaret som følger med å bruke dem.

Mørk statistikk
Ifølge Oslopolitiets statistikk over menn som er anmeldt for voldtekt har to av ti menn bakgrunn fra Midtøsten og like mange bakgrunn fra et afrikansk land. Menn med etnisk, norsk bakgrunn utgjør bare en tredjedel. Statistikken skal tas med en stor klype salt. Den dreier seg om anmelde forhold, ikke om dommer eller etterforskede forhold. Men det er sannsynlig at flyktninger fra kulturer med et annet kvinnesyn og et annet forhold til seksualitet enn det "norske", og som bærer på traumer eller lever ustabilt og ensomt i mannsdominerte miljøer, er overrepresentert blant voldtektsmenn i Oslo.

Kulturelle endringer og sosial integrering tar tid. Også derfor er det grunn for kvinner til å unngå å sette seg i situasjoner der man kan bli et potensielt voldtektsoffer. Les mer...

Legg merket til den subtile(?) overskriften på dette avsnittet: "Mørk statistikk". Et typisk "morsomt" journalistisk ordspill: mørk henspeiler her både på at det er en dyster statistikk og at den er preget av menn med "mørk" hudfarge. Det er bare at ordpillet ikke er det minste morsomt. Den språklige forbindelsen som linker mørk hudfarge til det farlige, skummel og skremmende er ufin og ekkel. Det skapes noen mer eller mindre ubevisste assosiasjoner hos leseren jeg tror er svært uheldige. Her er vi igjen tilbake til den makt som ligger i språket - noe Haugsgjerd burde vært seg bevisst. Tekstens konklusjon kan lett leses som: kvinner har selv ansvaret for ikke å bli voldtatt, og det er svarte menn, nærmere bestemt flyktninger fra "andre kulturer" som voldtar. Kvinner, hold dere for Guds skyld unna mørke gater og mørke menn!

Den andre teksten har jeg, imotsetning til Haugsgjerds tekst, bitt meg fast i er fordi jeg synes den er god og tar opp en svært en gjenkjennelig problematikk. Hannah Helseth skriver om hennes erfaring med å delta på Skavlan. Hun var der, fordi hun har jobbet med forebyggende arbeid mot seksuell trakassering i flere år, for å uttale seg om at unge studentjenter hadde reagert på at polske bygningsarbeidere plystret etter dem (det hører med til historien at det ikke bare dreiet seg om plystring , men også om at flere jenter hadde fått ropt seksualiserte betegnelser etter seg). Helseth beskriver hvordan hun led av "post-traumatisk Skavlan-stress" etter sendingen. Hun ble latterliggjort og fremstilt som den kjipe feministen da hun argumenterte for at det å bli plystret etter kan oppfattes ubehaglig.

Elle-redaktør Signy Fardal kunne fortelle at jeg var humorløs og at hun selv ofte tok seg to runder rundt bygningsplasser for å bli plystra på. Publikum lo.
Humoristen Espen Eckbo mente at alle damer dro i skytteltrafikk sørover for å få tilrop og plystring etter seg. Ha-ha-ha!
Jeg derimot, mente at damer som synes det er ubehagelig å bli plystra etter på sin egen arbeidsplass har lov til å reagere. Stille i studio.
Da jeg etterpå så meg selv på tv, tenkte jeg Å faen! Der fikk jeg jammen et
skilt med "Sexnekter!" hengt rundt halsen. For vi er ikke kommet lenger i vårt
samfunn enn at det å reagere mot seksuell trakassering blir latterliggjort. De som ikke er med på plystrefeste er frigide. Og er det en ting man som ung dame ikke skal være, så er det frigid.

Denne latteliggjøringen og det implisitte kravet om at jenter/kvinner skal ta seksualiserte tilnærminger "med et smil" er en ekstremt frustrerende hersketeknikk. Le med ellers er du dust! Jeg skrev om denne hersketeknikken i en tidligere post i forbindelse med "Negerdebatten".

Helseth skriver videre:

De unge jentene jeg intervjuet i forbindelse med en masteroppgave, fortalte
at de pleide å le når gutter klådde på dem eller slo dem. En jente jeg
intervjuet fortalte om en gutt som holdt henne fast mens han klådde henne på
puppene på innsiden av t-skjorta. Hun ville ikke at det skulle skje, men lo mens
hun sa at han skulle slutte.

Hvorfor lo hun? Jeg tror latteren var taktisk. Hun likte ikke det som
skjedde og følte hun måtte si i fra. Men hun kunne ikke si fra for mye, for da
ville hun bli utdefinert fra kjønnsmarkede. Når jenter jeg intervjuet fikk
valget mellom seksuell trakassering eller ikke noe oppmerksomhet valgte de å bli
trakassert.

Dette er det som blir beskrevet som frustrerende "tant eller tøs"-problematikken i Fittstim.
En typisk no-win-situasjon. Enten gå du på akkord med dine egne grenser eller så er du en kjiping.

Så hva er sammenhengen mellom disse to tekstene? De beskriver begge på svært ulike måter hvordan det man kunne tro - eller kanskje for naivt å skrive "tro", men i hvertfall "håpe" - at var gammeldagse, avleggse kvinnediskriminerende holdninger lever i beste velgående i dagens Norge. Jenter og kvinner skal le når de plystres på og grafses på, samtidig som de selv har ansvaret for å unngå å bli voldtatt!

Se andre som har blogget kommentarer til Aftenpostens "Kvinners eget ansvar":
Drusilla: Aftenpostens ansvar
Christina Aamodt: Er det kvinnene selv som skal ta det største ansvaret for å unngå å bli voldtatt?
Iskwew: En håndsrekning til taxinæringa
Fjordfittes: Råd for å unngå voldtekt
Undre: Nattlige tanker om voldtekt og Hilde Haugsgjerds velmenende råd
Hjorthen: Vi drøvtygger voldtektsdebatten