I følge boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" ble det i perioden utført 13 familiedrap i Norge - det vil si at en person tok livet av sin partner, eventuelle barn og seg selv. I alle disse tilfellene er det menn som står bak, ingen tilfeller med kvinner er kjent i Norge. Etter 2003 har det vært flere slike "familiedrap": desember 2004 skjøt en mann sin ekskjæresete, deretter skjøt han seg selv. August 2005 drepe en mann sin kone og deretter seg selv. I november 2005 ble en mor og datter drept av morens samboer. I April 2006 ble drepte en mann sin kone og datter og deretter seg selv. I oktober 2006: en bror er siktet for å ha drept sin tre søstre. I november 2006 drepte en mann sin far, sin samboer, sin sønn - skadet sin ekskone og hennes samboer og tok deretter livet av seg selv. Det grusomme og tragiske familiedrapet i Stavanger onsdag i forrige uke er siste eksempel tragiske mordene og selvmordet utført av en familiefar. Det er påfallende å se hvor mye mer nyanserte og avventende media, politi og "eksperter" er når det er snakk om familiedrap blant majoritetsbefolkningen i forhold til hvor raske de samme aktører ofte er med å klassifisere slike drap iblant personer med innvandrere bakgrunn som æresdrap - når det skjer blant majoritetsbefolkningen beskrives det gjerne som en nærmest uforklarlig familietragedie, mens når det er aktører med minoritetsbakgrunn, hovedsakelig muslimer som utfører likende handlinger relateres det til religiøse og kulturelle tradisjoner og kalles nettopp æresdrap. Marte Michelet påpekte dette i en kommentar hun skrev etter at en en 38 år gammel mann drepte sin far, sin samboer, og sønnen på 14 år, skadet ekskona og ekskonas nye samboer og tok sitt eget liv i Sandefjord i november 2006 - bare noen uker etter søsterene Khan ble drept på Kalbakken av sin bror:
HVORFOR BESTEMTE 38-årige Geir Kaldahl seg for å gå ut og drepe alle sine nærmeste for så å ta sitt eget liv slik han gjorde nå på lørdag? Det er visstnok «ufattelig». «Det er umulig å begripe at et menneske er i stand til å utslette sin familie», sier psykiater Berthold Grünfeld. «Forklaringen på at noen kan gjøre noe slikt, kan være alt mulig rart» sier rettpsykiater Børre Husebø. Aftenposten sitter igjen med «det ene, store spørsmålet som synes umulig å trenge til bunns i: Hvordan kunne dette skje?».
KONTRASTEN til forrige måneds store drapssak - den norsk-pakistanske gutten som tok livet av sine to søstre på Kalbakken - kunne ikke vært større. Da «visste» ekspertene, kommentatorene og debattprogramlederne med en gang hva tragedien dreide seg om, nemlig pakistansk kultur, islam og æresdrap. Hvor er Viggo Johansen nå? Hvorfor stirrer han ikke på meg gjennom tv-skjermen og inviterer til debatten «Hva er det med norske menn»? Hvor er Hege Storhaug? Hvorfor er hun ikke ute og raser mot et samfunn der dette kan skje? Hvor er Siv Jensen, Norges «fremste feminist»? Hvorfor håner hun ikke regjeringen og krever «tøffe tiltak» denne gangen? Hvor er Bjarne Håkon Hanssen? Hvor er alle antropologene, psykologene og politikerne som var så snakkesalige og skråsikre etter Kalbakken-drapene, hvorfor er de nå helt uten forklaringer på det som har skjedd?
Les resten
Norsk-skotsk-pakistanske Iffit Z. Qureshi skrev i Dagsavisen etter Kalbakken-drapene:
– Norske menn har ikke mindre æresfølelse enn innvandrere. Vold rammer kvinner i alle kulturer. Veldig ofte er det fordi menn frykter at de skal bli forlatt eller fordi de føler seg krenket på andre måter, sier Qureshi.
Hun har samlet en rekke avisartikler om kvinner som er blitt mishandlet og drept i Norge de siste årene. Av dette bakgrunnsmaterialet går det tydelig fram at de norske mennene ofte blir voldelige fordi de er sjalu. Qureshi understreker at selv om statistikken fra Krisesentersekretariatet viser at 51 prosent av beboerne ved krisesentrene i fjor hadde utenlandsk opprinnelse, så var nesten en tredjedel av kvinnene rammet av vold fra norske menn.
Les resten
"Flertallets bekvemmelighet" kaller Per Isdal, psykolog og leder i Alternativ til vold, det når ordet æresdrap brukes om familiedrap blant innvandrere, mens det snakkes om familietragedier når de utføres av etniske nordmenn. Æresdrap er like aktuelt når det gjelder etniske norske menn sier han - Det dreier seg om makt og kontroll (Klassekampen 3/2-07 - kun papirversjon). Psykiater Gustav Wik ved UiB, som har skrevet boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" (sammen med Karen Galta og Siri Leirstøl Olsen), er enig med Isdal i at man kan trekke paralleller til æresdrap i tilfeller som familiedrap (samme artikkel i Klassekampen). "Tap av ære" kaller han det:
-Enkelte menn har en foreldet oppfatning av hva det vil si å være mann i dag, og har holdninger på linje med "mitt hjem er min borg". Mens mannen tidligere var familiens overhode og hovedforsørger er det annerledes i den vestlige verden i dag. Kommer virkeligheten i konflikt med idealbildet kan det oppstå en krise som i ekstreme tilfeller kan true mannen og hans omgivelser, sier Wik til Klassekampen.
I boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" skriver Galta, Leirstøl Olsen og Wik:
«Skam er den følelsen som er den fremste og ytterste årsaken til all vold. Hensikten med vold er å redusere skammens intensitet og i størst mulig grad erstatte den med det motsatte, stolthet, og dermed hindre at individet blir overveldet av skamfølelsen.»
I et intervjuet med Wik i
Klassekampen i 2005 står det:
Altfor ofte tar norske menn med seg familiene sine i døden: Av 383 mennesker som ble drept i Norge i perioden 1995 til 2004, var det i nesten 40 prosent av tilfellene en nær relasjon mellom offer og gjerningsmann.En av fire drapsmenn begikk selvmord etter ugjerningen.
På tross av tallene har forskning på såkalte mord-selvmord vært fraværende, og sakene blir gjerne omtalt som «familietragedier» i norske nyhetsmedier. Nå har imidlertid den første norske forskningen på området kommet, og konklusjonen er at hendelsene ikke bare kan avfeies som familietragedier.
– Norske menn som dreper et nært familiemedlem, er ofte havarerte menn som har mistet kontrollen over livet sitt, sier Gustav Wik til Klassekampen.
....
Forfatterne mener det er klare paralleller mellom de såkalte familietragediene og de mye omtalte æresdrapene; mange mord-selvmord skjer i forbindelse med samlivsbrudd der kvinnen har tatt initiativet til å bryte ut. En åpenbar forskjell er at æresdrapene i regelen ikke resulterer i selvmord.
Wik mener likevel sammenligningen er gyldig, og refererer til professor i sosialantropologi Unni Wikan som har forsket på fenomenet æresdrap: Wikan mener det finnes en «applausgruppe» i noen samfunn hvor æresdrap forekommer, en aksept for handlingen fra samfunnet rundt.
– Vi tenker oss at det eksisterer en slags skjult applausgruppe i miljøene disse mennene ferdes i som forholder seg til foreldete mannsidealer, forklarer forskeren.
Han tror selvmordet blir en del av fortellingen når mennene innser at det eneste som venter er mer tapt ære.
......
Det er ikke en familietragedie, det er et mord, understreker Wik.
Han mener begrepet «familietragedie» gjør morderen til en del av tragedien, og fratar ham ansvaret for handlingen. Han påpeker at dette sender et uheldig signal til andre menn, og at et trekk ved mange av gjerningsmennene er at de lett lar seg krenke og føler seg dårlig behandlet.
.....
– I Norden har vi en tusenårig tradisjon som handler om at tap av ære skal gjenopprettes. Det underliggende er at folk synes det finnes en form for rett i disse mennenes handlinger. Når journalistene skriver om familietragedier der en mann har drept hele familien sin, kan leserne ikke og si «ja, det er tragisk», sier han.
Jeg synes det Wik sier om skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske (av mangelen på noe bedre begrep) menn er spesielt interessant. Grunnen til han trekker inn dette begrepet er slik jeg forstår det blant annet fordi det gjerne skilles mellom æresdrap og "familiedrap" blant i den etnisk norske majoriteten nettopp på grunnlag av at såkalte æresdrap har sitt grunnlag i en kulturell logikk der familien og slekt rundt presser på for gjennopprettelse av familiens ære og bifaller/befaler æresdrap. Unni wikan som i flere år har jobbet med problemstillinger knytte til æresdrap trekker frem dette med de kulturelle reglene rundt som noe som skiller æresdrap fra familedrap (se blant annet "Når bror dreper søster"). Unni Wikan peker på noen sentale poenger - samtidig: Ved å ikke se at det kan eksistere skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske menn står vi i fare for å overse sentrale trekk ved dynamikken bak og årsakene til familiedrap, og for å overfokusere på forskjellene mellom såkalte æresdrap i andre deler av verden og blant norske med innvandrerbakgrunn. Dessuten mener jeg at mennesker som er oppvokst eller født i Norge ikke kan sees løsrevet fra den norske kontekst - de er en del av det norske samfunnet og må forstås som det. Et drap som blir begått i Oslo kan ikke forklares kun med henvisninger til kulturelle tradisjoner i opprinnelseslandet. I Norge eksisterer det en rekke ulike diskurser og praksiser, det Bakhtin kaller sosial heteroglossia, omkring kjønnsrelasjoner og familieliv som både ”minoritet” og ”majoritet”, deltar i og er en del av. Derfor må kjønnsforståelser, normer, praksiser og handlinger blant etniske og religiøse minoriteter i Norge forstås i en kontekstuell sammenheng; i lys av samfunnsprosesser i Norge generelt og Oslo spesielt. Det vil ikke si at etnisitet og religion er uten betydningen eller at kulturelle tradisjoner og forståelser i opprinnelseslandet ikke har betydning og innvirkning på situasjonen i Norge, men at det må studeres empirisk hvilke betydninger det har.
Marianne Gullestad er en av de relativt få som gjennom sin forskning har problematisert ”norskhet”, og som trekker frem mer variert kunnskap om norske forhold slik at både forskjeller og fellestrekk mellom ”nordmenn” og ”innvandrere” kommer tydeligere til syne. For et generelt problem i den norske innvandrings/integreringsdiskursen er at ”innvandrere” står i begrepsmessig motsetning til ”nordmann”, og at ”norskhet” konstitueres som et utematisert og udefinert normativt sentrum. Som sosiolog Anja Bredal skriver: ”Majoritetens praksis er umarkert, den må verken forklares eller berettiges og fremstår dermed som selvsagt og naturlig” (Bredal 2004:35). Da den norsk-bangladeshiske arbeiderparti politikeren, Saera Khan, sa i et intervju i Dagsavisen (8/6-2001) at hun ikke kunne tenke seg å gifte seg med en mann som ikke var muslim, møtte hun sterk kritikk fra blant annet Hege Storhaug(VG 17/7-2001) og Shabana Rehman , og ble beskyldt for henholdsvis manglende respekt for demokrati og likeverd og for å være en ”politisk korrekt muslim” som ikke gjorde frie valg. Hvis en kristen etnisk norsk politiker hadde stått frem og sagt at hun ville gifte seg med en kristen mann, hadde hun neppe møtt de samme reaksjonene. Dessuten, som Bredal konstaterer, blir ikke etnisk norske politikere konfrontert med spørsmål om livssynet på deres eventuelle partnere, og hvis de gifter seg med andre etniske norske med samme livssyn som dem selv, er det et ikke-tema. Endogamipraksis basert på religiøse kriterier er ikke kun forbeholdt muslimske miljøer, men kan gjenfinnes i kristne miljøer i Norge. Da Åse Røthing skulle starte sitt forskningsprosjekt om å være par på tvers av tro, fant hun ingen konservative kristne som var gift med en ikke-kristen. Hun studerte dermed mer moderate personlige kristne med ikke-kristne partnere. I følge Røthing er det slik at jo mer kristen du er, jo større sjanse er det for at du gifter deg kristent i Norge i dag . Hun mener at spesielt jenter frarådes å gifte seg med en ikke-kristen. Røthing hevder at en oppfatning av kvinner som lettere påvirkelige enn menn, og av at kvinner som gifter seg med ikke-kristne menn lettere mister sine kristne verdier og praksiser enn det en kristen mann som gifter seg med en ikke-kristen kvinne gjør, er fremtredende i både i konservative og mer moderate kristne miljøer i Norge. Studier viser at man i Norge som regel velger partnere med noenlunde samme sosiale bakgrunn, utdanning eller yrke (Wiik 2005). Det er tydelig at der etniske norskes etniske og religiøse endogami fremstår som naturlig og ukontroversiell, provoserer minoritetens endogami.
Etniske og religiøse minoriteters (spesielt muslimers) ekteskapspraksiser fremstilles i den norske samfunnsdebatten og i deler av minoritetsforskningsdebatten som svært forskjellige fra den norske ”majoriteten”. Dette er en produksjon av forestilt forskjell som ikke nødvendigvis er reel forskjell. Som Thomas Walle påpeker eksisterer det en utbredt oppfatning om at kjønnsidentitet og kjønnsrelasjoner blant ulike minoritetsgrupper er uløselig knyttet til den etniske tilhørigheten, og at kjønnenes handlingsrom er langt mer begrenset innenfor etniske minoritetsgrupper enn blant ”majoritetsbefolkningen”. I studier av og diskusjoner om ekteskapspraksiser blant personer med innvandrerbakgrunn er det en tendens til å benytte kategorier og begreper som lager et skille mellom ”minoritet” og ”majoritet", et skille som ikke nødvendigvis er til stede i praksis. Etnisk likhet vil ikke nødvendigvis innebære kulturell likhet - Fredrik Barths klassiske læresetning- , og forestilte forskjeller samsvarer ikke alltid med faktiske forskjeller, men kan likefullt påvirke tenkning og handling. Ideologiske konstruksjoner av muslimske ekteskaps- og familienormer som et problem for det norske samfunnet brukes for eksempel i legitimeringen av immigrasjonsrestriksjoner, blant annet gjennom påstander om at ”arrangert ekteskap”, etnisk- og religiøst-endogame ekteskap og ”henteekteskap” hindrer integreringsprosessen og bidrar til gettofisering. Samtidig er det foreløpig liten kunnskap om 2.generasjonsinnvandreres ekteskapsmønstre. Statistiske undersøkelser viser at 2.generasjonen har en tendens til å gifte seg senere, få barn senere og få færre barn enn sine foreldre. De ser ut til å tilpasse seg ekteskapsalder og fødselsrater i det landet de bor i og er en del av (Lappegård 2001, Lie 2004). En forståelse av hvordan disse endringer reflekteres over og oppleves i ”levd liv” krever videre empiriske undersøkelse.
12 februar: Jeg ser at "familie-drapet" i Stavanger nå henlegges med begrunnelsen at motivet fortsatt er uklart. Se feks. Dagsavisen
