Happy ending - for hvem?

Da jeg tårevåt stavret meg ut av kinosalen etter å ha sett Babel lørdag kveld, overhørte jeg en samtale mellom to kvinner i 20-årene:

-"Den var veldig trist da"
- "Ja, men det ble jo skikkelig happy ending - det gikk jo bra med alle til slutt. Barna ble jo reddet og hun dama overlevde jo"
-"Men det gikk jo ikke så bra med hun nakne dama"
-"Nei, men hun var jo helt far out".

I Babel kan man si at det til slutt går bra med den hvite amerikanske familien, men det går ikke spesielt "bra" med den mexikanske "nannyen" eller familien i Marokko. Jeg opplevde at Babel viser menneskeverdets universialitet, men også hvordan mangel på kommunikasjon hindrer oss i å forstå/erfare "andres" menneskeverd. Det er dermed et paradoks at det er for de kvinnene var lettere å identifisere seg med hvite amerikanerene, enn med en ung japansk jente eller en marokkansk gjeter?

For noen dager siden stod denne overskriften på dagsavisen.no: "Det er fælt å si det, men folk er lei av å se svarte folk som sulter". Artiklen forteller at nordmenn ga mindre til de fem største hjelpe organisasjonene i 2006 enn begge årene før; givergleden etter tsunamien er blitt borte skrives det. Saker som dette forklares gjerne med at det er lettere å ha empati med de vi kjenner oss igjen i - de vi kan identifisere oss med. Men hvem vi identifiserer oss med er ikke gitt apriori - det handler om hvilke inntrykk vi får av andre, blant annet gjennom hvordan andre fremstilles i feks media. Hvem man identifiserer handler ikke om fysisk nærhet - tyske nazisters masseutryddelse av tyske jødene er et av mange eksempler på det. Det handler ikke nødvendigvis om sosial og kulturell nærhet - Fredrik Barths introduksjon til Ethnic Groups and Boundaries - som nå er en antropologisk klassiker - viser oss at antatt kulturelle likhet eller kulturell forskjell nødvendigvis ikke er reell kulturell likhet eller forskjell. Det handler om hva som trekkes frem og vektlegges som sosialt relevante forskjeller og likheter - og av hvem. Klassifisering og kategorisering er en viktig del av det å være menneske. Kategorisering er grunnleggende for menneskers evne til å oppfatte, tenke, handle og tale. Konstruksjonene av ”oss” og ”dem” handler om forutsetning for, og avgrensning av, fellesskap. Etnisk og sosial klassifikasjon er med på å skape orden. Men kategorier oppstår og brukes alltid i bestemte historiske, sosiale og kulturelle kontekster, og inngår i maktrelasjoner, for eksempel mellom de som kategoriserer og de som kategoriseres - og kategoriseringer kan usynliggjøre at vi alle er unike individer samtidig som vi alle deler et universelt menneskeverd.

Cora Alexa Døving ved Senter for studie av Holocaust og livssynsminoriteter trekker i kronikken "Muslimen" og "jøden" en parallell mellom forrige århundrets antisemittisme og forestillingen om muslimer i dag. Kronikken handler på sett og vis om det jeg prøver å peke på - hvordan mennesker kategoriseres stereotypier som usynliggjør enkeltmennesker og deres universelle menneskerverd.