Vi har med en familietragedie å gjøre, sier Lunde til Aftenposten.no. - Hva
legger dere i betegnelsen i familietragedie? - Det er ingen utenforstående
fjerde person involvert, og saken ligger innenfor en privat sfære, sier Lunde. -
Men er det snakk om drap og selvdrap? - Nå har vi sagt familietragedie. Dette
ligger innenfor husets fire vegger. Hva dere trekker ut av det, får dere stå for
selv, sier Lunde. Les mer
To elementer ved denne uttalelsen peker seg ut:
1) "Privat sfære" og "innenfor husets fire vegger". Er drap i familien innenfor husets fire vegger noe kvalitativt annet enn drap utenfor familien? Ville de drepte jentene eller den gjenlevende faren deres være enig i det? Neppe. Her dukker den gamle forestillingen om at familievold er kvalitativt forskjellig fra, mindre ille eller mer privat enn annen vold.
2) Majoriteten har tragedier, minoriteten har kulturellt betingende drap. Polititets uttalelser i denne saken skiller seg veldig fra uttalelser i forbindelse med saken der en norsk-pakistanske mannen drepte sine to søstre på Kalbakken i fjor. Disse drapene var også begått i "privat sfæren" og "innenfor husets fire vegger", men politiet lot ikke det være opptil pressen selv å fritt tolke det som hadde skjedd. Jeg har tidligere skrevet en post, Æresdrap og majoritetens umarkerte praksiser, om hvordan etniske og religiøse minoriteters (spesielt muslimers) ekteskapspraksiser fremstilles i den norske samfunnsdebatten og i deler av minoritetsforskningsdebatten som svært forskjellige fra den norske ”majoriteten”. Dette er spesielt synlig i politiets og medias behandling av "familiedrap".
7 comments:
I tillegg har vi den faktoren her at det er en mor som er senter for tragedien og ikke en far/bror/kjæreste/ektemann/samboer/eks, så jeg tror vi også finner et kjønnsperspektiv i denne saken.
Hei Undre.
Ja, det har du rett i. Det antas å være mer tragisk at en mor dreper sine barn enn at en far gjør det... Det henger vel sammen forestillingen om at "morskjærlighet" er annerledes enn "farskjærlighet", og forestillingen at menn potensielt sett er voldelige og at kvinner "fra naturens side" ikke er voldelige...
Vel, no blir jo stort sett alle familiedrap (i hvertfall om dei er begått i etnisk norsk familie) kalla familietragedie. Og det er det jo. Det er ein tragedie og det har skjedd i ein familie.
Det er to ting eg reflekterer over, kan hende det same som deg, Five Aarset, og det er:
- Det skal vere same rettsvern uansett om krenkar er i familien eller ikkje. Å kalle eit familiedrap for familietragedie KAN bygge opp om ei haldning som bagatelliserar vald innan familie og dermed øydelegg rettsvernet til kvinner, menn og born som opplever vald og overgrep i eigen familie. Eg trur ikkje dette er intensjonen bak den aktuelle uttalinga, men ein bør merke seg risikoen.
- Skal dei etterlatte i denne saka ha krav på særleg omsyn og dermed verte verna mot omtale og utlevering i media, må det vere fordi ein frå politiet si side erkjenner at slik omtale er ei belasting. Og i så fall er det merkeleg at andre ikkje får same vern. Denne saka har nok skaka opp dei ansatte i politiet, men andre saker som dei kan hende tek med "større ro" er jo like forferdelege for dei det gjeld. Med andre ord, om sonen min vart drepen i trafikken av ein heilt framand ville det likevel vere aldeles grusomt for meg at han var derepen, sjølv om det ville ei "meir rutineprega" sak for politiet.
Hei Avil
Du har rett i at familiedrap (i majoritetsbefolkningen)stortsett blir kalt familietragedie uavhengig av om det er mor eller far som har stått for drapene. Men jeg sitter likevel igjen med et inntrykk av det at mødre dreper sine egne barn oppfattes som mer uforståelig. gjennom media kjenner vi også til fære slike saker enn saker hvor en mann/far dreper sin familie.
Du har nok rett at politiet nok selv er preget av drapene, men som du også er inne på bør det ikke være noen juridiske eller rettsikkerhetsmessige forskjeller på familiedrap og andre drap. Men disse familiedrapene er så uforståelige og vonde for alle at "vi" helst vil glemme dem og glatte over med å kalle det en tragedie. Men denne reaksjonen føyer seg også inn i en lang historikk relatert til hvordan "vi" forholder oss til vold i nære relasjoner. Og her finner jeg begrepene "privat sfære" og "innen husets fire vegger" ganske alarmerende.
Det er et helt vesentlig poeng du kommer med at vi kaller det noe annet når vold og drap innen familien skjer blant majoritetsbefolkningen enn blant minoritetsbefolkningen.
Det at vi kaller det kulturelt betinget når det skjer blant minoritetsbefolkningen er som du sier en måte å sette opp et skille mellom oss og dem, men det er også en enkel måte for oss å ta avstand fra handlingene og samtidig plassere oss utenfor den kategorien vi tillegger slike kulturelt betingede handlinger.
Når samme handling, vold og drap foregår innenfor majoritetsbefolkningen hjelper det ikke publikum til å ta avstand fra det om vi skulle kalt det kulturelt betinget, fordi vi da måtte inkludere oss selv. For å kunne sette oss utenfor kategorien, blir eneste mulighet å begrense det til den aktuelle familien - slik kan vi ta avstand fra det, etablere en "dem"-gruppe (den aktuelle familien, ikke vår familie) og samtidig få bekreftet av "vi" ikke driver med slike handlinger.
Jeg finner det påfallende hvor ofte nyheter om vold og kriminelle handlinger blir presentert på en måte som understreker hvordan dette er noe som begås av "andre", ikke "vi" - der "vi" er å lese som avisens målgruppe og lesere.
Hvor absurd dette kan bli når det begås tilsvarende handlinger innenfor majoritetsbefolkningen kommenterte jeg et eksempel på her: http://tiqui.blogg.no/080906112732_hissige_mediastereotyper.html
Etter et drap.
Nå skal jeg prøve å vende alt det vonde, grusome og all redsel til en fremtid som jeg kan få noe ut av.
Skal prøve og ikke stenge alt inne i meg som en hermetisk lukket boks, som ingen klarer å åpne.
Etter alle trusler, overgrep, kontroll av mitt liv og sist men ikke minst etter den siste tragedien som skjedde i stor redsel, kommer jeg vel aldri til å bli den samme igjen. Alt kommer til å være i meg som et stort, langt grusomt fingeravtrykk til evig til. Det er et ord som heter ”Øyet kan smilen og munnen kan le, men sorgen i hjertet kan ingen se”.
For å beholde mitt eget liv, måtte en annen bøte med sitt. Det er helt forferdelig! Når jeg sitter her og tenker på det er det som om det er uvirkelig, en vond drøm, eller er det jeg som holder på å blokkere det hele?
Har nå prøvd en hel uke og skrive ned alt fra mai mnd 1990 som jeg kommer på. Det er ikke småtterier – at jeg har hodt ut er en annnen bragd. Gang på gang har jeg gått tilbake til hva, kan det kalles en slags kjærlighet? Jeg tror på det gode og positive, og hva skjer hver eneste gang det ender med kaos og frykt. Jeg må ha vært helt blind – har sett på alt gjennom rosenrøde briller og trodd at alt skulle endre seg til det bedre. Uansett!!! Av alt som skjedde var jeg glad og elsket ham som en venn, kjæreste, og kamerat. Men nå er han død og kan ikke engang sitte og forsvare seg mot det jeg sier. Men en gang må all sannheten mellom oss komme fram. Andre får bare dømme meg for hendelsen – men de skal alltid vite at enten var det meg eller ham.
Hvorfor kom han hjem til meg med våpen? Det hele ende med at jeg forlenget mitt eget liv….-Jeg var så redd at jeg kan ikke sette noen ord på det. Jeg kunne ikke noe annet enn å forsvare meg selv. Hadde jeg stukket av ville han allikevel finne meg som så mange ganger før. Eller at jeg hadde oppsøkt ham når redselen var begynt å forsvinne, og jeg starter med å tenke på alle de ”positive” tingene vi hadde i livet. Da alkoholsuget rev i meg glemte jeg stort sett alt.
Han hadde jo vært på besøk noen ganger i denne perioden og alt virket jo vel og bra, jeg begynte og bli trygg på ham igjen, og så kommer han altså hjem til meg med våpen. Det er denne gangen jeg velger å ikke ta flere sjangser.
Kom over ditt innlegg her. Jeg forstår din reaksjon på politiets uttalelser her, men det er vel verd å merke seg at det i uansett tilfelle vil være snakk om en familietragedie.
Hva man velger å trekke ut i fra det får være opp til en selv, akkurat slik politiet sier. Hvilke ord som blir brukt i uttalelsene får vel være irrelevant for etterforskning og dom i saken. Media vil alltid velge sin egen vinkling på saken, derav uttalelsen. Videre ønsker jeg å understreke at vedkommede representant for politiet vanskelig kan belastes for forskjeller i uttalelser fra politiet i diverse saker.
At man skiller mellom etnisk norske og norske innvandrere i sine uttalelser får så være. Dette kan i visse tilfeller vise seg å være feil, men husk at politiet i de fleste tilfeller sitter på informasjon som ikke lekker ut i media og som da også påvirker politiets uttalelser rundt en sak.
I denne saken så kunne politiet på dette tidspunkt ha fastslått at drapskvinnen var psykisk ustabil og det ville i så tilfelle være riktig å beskrive det som en familietragedie. Politiet uttaler her at det er noe som har skjedd innenfor husets fire vegger og beskriver det som en tragedie. Noe annet er det ikke å si om den saken. Om man ønsker å trekke noe mer ut av det så får man stå for det selv. Mener man det er diskriminering så får det være så, men dette kunne like gjerne være en innvandrerfamilie.
Avils´uttalelser her synes jeg er meget veloverveide og reflekterte. Jeg tror ikke uttalelsene her har som intensjon å bagatellisere det som har skjedd, heller å få media til å holde seg unna denne tragedien. Jeg gjentar igjen, på disse tidspunktene i en sak sitter politiet ofte på informasjon de ikke vil lekke ut til media. Om det her faktisk er snakk om en familietragedie så bør folk respektere det. Uansett hvordan man vrir og vender på det så vil det være en familietragedie. Politiet vil uansett etterforske saken på sedvanlig vis, uavhengig av hvordan saken klasifiseres.
Hvordan media oppfører seg får bli en annen sak, men der har man igjen problemet med "salg av overskrifter".
Post a Comment