Etnisitet og kjønn i barneTV

I den siste papirutgaven av Ny Tid skriver Nazneen Khan-Østrem en kommentar, "Gi oss et nytt selvbilde", om forskjellen mellom britiske ( og amerikanske) filmer og tv-serier og norske filmer og tvserier når det gjelder fremstillingen av etniske minoriteter. Hun skriver blant annet om den britiskasiatiske forfatteren, skuespilleren, regissøren og journalisten Meera Syal som blant annet står bak Birdy, Birdy Nam Nam og romanen Life Isn't All Ha Ha Hee Hee og filmatiseringen av den. Khan-Østrem kontrasterer dette med situasjonen i Norge:

"Norsk film og norske fjernsynsserier har på sin side definitivt ikke klart å endre noe som helst de siste årene. Pakistanere er i all hovedsak gangstere og gifter konsekvent bort døtrene sine. I NRKS julekalender Jul i Svingen kan selvfølgelig ikke pakistanske Atif gå på ski, og hvorfor må togbetjenten Arun i Postman Pat snakke gebrokkent norsk? Det er på tide at norske manusforfattere, både etnisk norske og de med minoritetsbakgrunn, tar seg selv i nakken og i det minste forsøker å gi oss et radikalt nytt bilde av Norge. I kjølevannet av de siste dagers ignorante debatter om negre, sydhavskonger og Holmlia er det helt tydelig at noe dramatisk bør skje."

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har selv barn og har sett det meste det som har gått på barnetv på NRK og på tv 2 om morgenen i helgene de siste årene. Jeg har ikke bare irritert meg over at Atif ikke kan gå på ski, men også over at serien er laget slik at de norskpakistanske foreldrene hans hele tiden må presisere at de ikke feirer jul: "vi fairer ike jol, vi bare er her for å se Atif synge". Det er så tydelig at det at Atifs familie er "annerledes" skal være et stort pedagogisk poeng i serien. Det er jo ikke nødvendigvis negativt og er selvfølgelig ment å virke inkluderende og integrerende, MEN: Når de pedagogiske poengene serveres seerene med t-skje og på en så forenklende måte kan konsekvensen lett bli at norskpakistaneres status som "annereldes" bare bekreftes. Problemet med måten Atifs familie fremstilles på er at Atif og hans familie er med i serien som et pedagogisk poeng, og ikke fordi en norskpakistansk familie er en naturlig del av det norske samfunnet. Jeg har i likhet med Khan-Østrem også irritert meg over Postmann Pat hvor Arun og hans kone absolutt skal snakke dårlig/gebrokkent norsk. Hvorfor? Det befester jo egentlig bare "annerledesstatusen" deres - kunne de ikke bare norsk (eller opprinnelig britisk - Postmann Patserien er britisk) og vært fremstilt som vanlige nordmenn med en smule mørkere hudfarge og litt annerledes navn enn det statistiske gjennomsnittet i Norge? Den samme problematikken gjør seg gjeldende når journalister med etnisk minoritetsbakgrunn kun får rom til å jobbe i programmer med et "etnisk fokus" som Migrapolis. Migrapolis har veldig mange bra reportasjer og vinklinger, men hvorfor samles disse reportasjene i ett "etnisk" program? Hvorfor integreres ikke disse reportasjene, vinklingene og "blikkene" i resten av NRKs programmer? Migrapolis blir altfor lett NRKs minoritetsalibi på samme måte som Atif i Jul i Svingen. Når det eneste posisjonen personer med minoritetsbakgrunn får i media og det offentlige rom er "etnifiserte" posisjoner begrenser det selvfølgelig deres handlingsrom. Dessuten kan det lett oppfattes som om det er det etnisitet er det viktigste aspektet ved dem og at det er det aspektet de selv helst vil vise frem - som familien til Atif i Jul i svingen som hele tiden skal presisere at de er annerledes: "vi feirer ikke jul". Denne måten å fremstille og kategorisere etniske minoriteter på kan medføre at majoriteten/etnisk-norske (ja, det er et problematisk begrep, men bruker det i mangel av noe bedre) oppfatter det etniske aspektet som det første og viktigste referansegrunnlaget til mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn og kan dermed være med å gi grunnlag til kulturalistiske og stereotype holdninger - og være med på å opprettholde og forsterke skillelinjer. Heldigvis finnes det journalister og reportere med minoritetsbakgrunn som har fått en plass utenfor den etnifiserte posisjonen - som Yama Wolasmal, Mah-Ruk Ali og Noman Mabushir.

Når jeg først er innepå Postmann Pat og "nye selvbilder" (jfr tittelen på Khan-Østrems kommentar i Ny Tid) er det ikke kun de etniske aspektene/vinklingene i barneprogrammer som irriterer meg. På NRK og Tv2 møter barna Byggmester Bob, Postmann Pat, Brannmann Sam, Dyrlege Due, MekkeMikkel, Pelle Politibil og Lokomotivet Thomas - de er alle menn/har mannlige karakterer - det er kvinner med også, men de er ofte bifigurer; som Byggmester Bobs hjelper/sekretær Wencke som er litt forelsket i Bob og Lokomotivet Thomas sine to kvinnelige vogner - Clara og Annabell - to snobbete vogner som klager og sutrer hele tiden. Det er fortsatt slik at hvite menn er normalen - og kvinner og etniske minoriteter reduseres til bifigurer eller pedagogiske poenger. Dette er noen av de kjønnsrollemønstre barn får innsosialisert gjennom barnetv - for å si det litt dystert. Er det rart vi forsatt har et kjønnsdelt arbeidsmarked og at kvinner og menn fortsatt velger ulike utdanninger og at de velger i tråd med tradisjonelle forestillinger om hva henholdsvis menn og kvinner liker og kan?

Det finnes jo selvfølgelig flere lyspunkter hvor kjønnsrollene ikke er så stereotypiske, som for eksempel Gnottene ( Lokomotivet Thomas har også etterhvert fått sin Daisy Diesel- et kvinnelig diesel lokomotiv). Men jeg gleder meg til den dagen det finnes en barnetv figur som heter Politibetjent Aisha som ikke har et eksplisitt pedagogisk fokus på kjønn og etnisitet, men hvor det fremstilles som helt naturlig at politibetjenten er kvinne og har etnisk minoritetsbakgrunn.