"Neger"-debatten og "Norges kulturarv"

"Neger"-debatten dukker med jevne mellomrom opp i den norske samfunnsdiskursen. Nå sist ble den igjen aktuell med diskusjonene rundt Egners " vesle Hoa" og Pippis "negerkonge-pappa", noe som ble diskutert i Standpunkt på NRK 19/12-06 . Der forsøkte Frps kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen gang på gang å fremstille det som om "negerdebatten" handler om at det kommer noen "utenfra" og "tukler med" og "frarøver" "oss" "vår kulturarv", og at det er forferdelig at "vi" "i frykt for å støte våre nye landsmenn" må ødelegge "vår kulturarv". Nok en gang klassisk FRp utspill - det gjelder å spille på rå fremmedfrykt : "de fremmede"/ "de andre" kommer hit å krever ting av "oss" og forteller "oss hvordan "vi" skal snakke - uhørt! Thomas Ajamu Prestø fra African Youth Norway presiserte flere ganger at dette ikke handler om noen som kommer "utenfra", men om at deler av den norske befolkningen føler seg støtt av bruken av begreper som neger, hottetott osv. Knudsen overså dette helt fullstendig - selvfølgelig, å fjerne vi/dem, innenfra/utenfra-tenkningen ødelegger jo Frps fundament. Prestø og Asta Busingye Lydersen som også deltok på Standpunktfikk nærmest høre at de var sutrete som klagde over bruken av ordet neger, og de fikk spørsmål om hvorfor de ikke kan "ta tilbake" ordet neger på samme måte som homofile har tatt tilbake ordet homo. En selvironsk og glad "neger" eller homse er jo så mye morsommere og lettere å takle enn de som utfordrer og "kverulerer". Dette minner meg veldig om utallige situasjoner og diskusjoner hvor jenter/kvinner som påpeker kvinnediskriminering og skjevheter i maktbalansen blir utpekt som vanskelige, sære, kranglete og kverulante - og blir mindre populære blant guttene- det beste er å være "kul" og le av det, da kommer man "heldigst ut". Johan Golden er en av dem som har valgt denne "humoristiske strategien", men som Marianne Gullestad skriver har han likevel sterke meninger om hva han godtar å bli kalt:

Komikeren Johan Golden sa at han for sin del var ”stolt av sin bakgrunn”, og derfor var det ett fett for ham om folk kaller ham ’neger’, eller ikke. ”Man gir for mye poeng til dem som har fremmedfrykt. I stedet bør man være litt lurere enn dem”, sa han. ”Jeg kaller faren min for neger, jeg”, fortalte han fornøyd. Samtidig skulle han ha seg frabedt å bli oppfattet som en bindestreksperson. Med det mente han at han for eksempel ikke vil bli oppfattet som norskafrikaner eller norskkaribier. ”Jeg er én”, proklamerte han med styrke. Golden fremviste med dette en atskillig mer humørfylt strategi enn Ertzgaard og Gurah. Men også han opererte underforstått med ”fremmedfrykt” som noe som svarte mennesker må takle ved å ”være litt lurere” enn andre. Og også han har sterke synspunkter på hva han aksepterer å bli kalt, selv om han mer enn gjerne kaller seg ’neger’.
Les mer...

Humor og selvironi kan være viktige våpen i kamp mot diskriminering, men i det øyeblikket det kreves at man skal ta "ting humoristisk" endres dette våpenet til en herskerteknikk: "Du skal le av at vi disser deg, hvis ikke er det ditt problem". Ansvaret kan ikke skyves vekk. Vi er alle nødt til å forholde oss til og ta et oppgjør med at store deler av "den norske kulturarv", i likhet med hele den europeiske kulturarv, hviler på rasistiske holdninger og på en enorm skjevhet i maktforholdene i verden - når det gjelder kjønn, hudfarge, seksualitet så vel som religion. Det betyr ikke at Pippi må forkastes, men det er maktpåliggende å se hvilke strukturelle føringer det ligger i vår "bruks-litteratur". Hvor får for eksempel Pippi alle gullpengen fra som hun kjøper godt til alle barna for? Jo, fra de "negrene" pappaen er konge over. Jeg er glad i Pippi og resten av Astrid Lindgren bøker, og jeg er glad i flere av Elsa Besckhovs barnebøker - men det er ikke til å komme utenom at det i flere av disse bøkene, i likhet med i en rekke andre, bøker, tekster og andre former for kunstverk, dukker opp ekstremt problematiske fremstillinger av mennesker som for eksempel i "Oles nye ski" hvor Ole besøker Kong Vinters slott og møter "samekoner","samemenn" og "samebarn" som fremstilles som eventyr figurere som er derfor å sy, snekre, støpe osv julepresanger til alle barn. Vi må ta et oppgjør med denne delen av "vår kulturarv". Det hjelper ikke hvor frekt, smertefullt, irriterende etc noen mennesker måtte mene det er at noen påpeker disse sidene ved "vår kulturarv" - vi kan ikke gå uten om. Det er ikke African Youth eller andre som "konstruerer" problemstillingene - problemstillingene er der uansett. Ubehaglige aspekter i vår historie eller vår samtid opphører ikke å eksistere ved at vi lukker øynene, holder for ørene eller stenger grenser. Samme hvor mye vi enn prøver kan vi ikke fjerne verden fra Norge eller Norge fra verden - heldigvis...

Jeg har hatt flere samtaler med en venninne fra USA som for tiden bor i Norge. Hun opplever Norge som et til tider ganske så rasistisk samfunn, og hun mener at det norske samfunnet har et lite bevisst forhold til denne rasismen. Vi har snakket om hvorfor det er slik, og hva som eventuelt skiller Norge fra andre samfunn. Jeg mener at noe av grunnen kanskje kan være at "Norge"/"nordmenn" aldri har behøvd å ta et oppgjør med sin rolle/deltakelse i/påvirkning av/fordeler av slavehandel, kolonialisering, osv. "Norge" fremstiller alltid seg selv som enten et offer selv eller som en nasjon som "hjelper" andre ofre - den barmhjertige samaritaner (Jfr Terje Tvedt) - jfr. Norge som misjonsnasjon, u-hjelpsnasjon, fredsnasjon. "Vi" har aldri villet reflektere over at deler av "vår kulturarv" hviler på de samme strukturelle forhold som har muliggjort rasisme og overgrep. Det faktum at Norge kan være (for)delaktig i skjevheter i verden og at "vi" kan være overgripere preller av eller blir møtt med sinne/forferdelse - "vi" er kun gode, og kan derfor ikke gjøre noe galt. Min venninne mener at disse forklaringene er bortforklaringer og at de rasistiske holdningene ikke kun kan forklares ut fra slike historiske/samfunnsmessige forhold. Jeg vet ikke...

Tilbake til "neger"debatten - Marianne Gullestad, en av de få akademikere som har analysert den norske "neger"-debatten skriver:

Den som startet den norske debatten var sprinteren John Ertzgaard, med et leserbrev i Dagbladet 15. november 2000. Han brukte sin kjendisstatus til å be folk om å slutte å kalle ham for ’neger’. Leserbrevet ble fulgt opp samme dag med et stort intervju med Ertzgaard og noen av hans idrettsvenner.

På samme side i avisen var det også et intervju med professor i nordisk språkvitenskap, Finn-Erik Vinje. I motsetning til Ertzgaard, mente Vinje at ”ordet neger ikke er diskriminerende”. ”Neger betyr svart”, sa han, ”og er en nøytral beskrivelse på mennesker som har mørkere hudfarge enn oss”. Han sa dermed underforstått at mennesker med ’mørk hudfarge’ ikke er ’oss’. Dette ser jeg som kjernen i debatten. Hvem er ’vi’? Kan en svart person være ’en av oss’?

Den debatten vi nettopp har hatt om begrepet "etnisk nordmann" viser at vi ikke har kommet så mye lenger. (se Aftenposten, Ny Tid og Språkrådet) Det opereres fremdeles med et skille mellom "oss" og "dem", eller med sylfest lomheims og språkrådets ord:

"Hvis en slik person drar til Pakistan, blir han ikke pakistaner av den grunn, han forblir nordmann. Det gjelder også om han blir pakistansk statsborger.På samme måte blir en pakistaner som bosetter seg i Norge, ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner. Men dersom han er norsk statsborger og det er viktig å markere akkurat det, er det riktige å si at han er "pakistaner med norsk statsborgerskap". (Les resten av brevet fra Språkrådet her).

Dette er jo i bunn og grunn ren rasisme - det handler om blod, hudfarge og opphav.

Jeg har nettopp lest et utdrag, "The Fact of Blackness" fra Frantz Fanons bok Black Skin, White Mask (1967) og det slår meg hvor skremmende aktuell den fortsatt er:

" They would see, then! I had warned them, anyway. Slavery? It was no longer even mentioned, that unpleasant memory. My supposed inferiority? A hoax that it was better to laugh at. I forgot it all, but only on condition that the world not protect itself against me any longer. I had incisors to test. I was sure they were strong. And besides...
What! When it was I who had every reason to hate, to despise, I was rejected? When I should have been begged, implored, I was denied the slightest recognition? I resolved, since it was impossible for me to get away from an inborn complex, to assert myself as a BLACK MAN. Since the other hesitated to recognize me, there remained only one solution: to make myself known."

(Fanons kommentar til Sartres intellektuelle nullifisering/oppsumldring av svart bevissthet i Orphee Noir - er også verdt å ta en ny titt på i lys av dagens identitetspolitikks-diskuser)

Andre som skriver om "negerdebatten" og bruken av ordet "neger":

"Negerdebatten" av Manuela Ramin-Osmundsen:

"Før jeg kom hit, kunne du kalle meg for neger. Du sier og forteller meg at neger bare betyr svart. Det er neger som klinger mest nøytralt for deg. Nå er jeg kommet her i Norge. Jeg er en av dem som du kaller neger. Jeg er en av dem som gir ditt begrep et ansikt, en historie, et symbol. Jeg er ikke hvit i huden, og jeg reagerer på bruken av ordet. Jeg tror at du vil meg vel, men din ordbruk kolliderer med mine assosiasjoner og min erfaringsbakgrunn.

Professor Thomas Hylland Eriksen har sagt at mennesker har ikke røtter, det er trær som har røtter. Nei mennesker har kanskje ikke det, men de har en historie. Jeg har en historie. Den historien er ikke nøytral."
Les mer...

Amani O. Buntu skriver i "Når du er så svart at alt bare blir sint" ( i Svart på hvitt, Hadia Tadjik(red.):

"Hvem har rett til å bestemme at rasisme egentlig ikke er et så stort problem i Norge? Med hvilken rett kan noen påstå at rasismen ikke er så synlig, og stort sett skyldes uvitenhet? Hvem har rett til å klistre forenklende merkelapper på personer? Og ta for gitt at deres forståelse er universell? “Minoritetsjente”. “Etnisk gruppe”. “Flerkulturelle ungdommer”. “Bindestreksbarn”. Ord som svarte mennesker ikke identifiserer seg med. Men som fungerer så bra for de hvite som ønsker å kategorisere slik at verden ser enklere ut. Og som blir fornærmet når svarte mennesker påpeker at de faktisk har tenkt å beskrive seg selv og sin virkelighet, på egne premisser. Med ord de selv aksepterer. Det er underlig hvor vanskelig det er for mange nordmenn å bruke ordet “svart”, selv om de blir forklart at det er helt greit å bruke. Samtidig nekter de å slutte å si “neger” selv om de gang på gang blir fortalt at det er helt uakseptabelt." Les resten av teksten her

Thomas Hylland Eriksen om Neger konger og hottentotter

Se også intervju med Eileen Wood i kilden.no om hennes dr.gradsprosjekt om kjønn, rase og nasjonalitet i Norge