Kunsten, etikken og antropologien

Da jeg var i Spania for noen uker siden så jeg en stor reklameplakat for SELWO Adventure Park En opplevelsespark som i følge nettsiden: "covers more than 100 hectares and is home to free roaming animals from all over the world in natural habitats that have been recreated." Det jeg stusset over var at på reklameplakaten var det et stor bilde av en svart mann med naken overkropp. Han var malt med sterke farger på kroppen og i ansiktet, hadde hårpryd, skjold og et "krigersk" aniktsuttrykket. Assosiasjoner til de tidligere såkalte "negerlandsbyer", hvor afrikanere ble "stilt" ut til allmenn beskuelse i europeiske byer - som feks Kongolandsbyen i Oslo i 1914, meldte seg straks. Jeg kom på at jeg har lest om en likende utstilling som hadde skapt rabalder i Sverige tidligere i år på antropologi.info

Da jeg leste Klassekampens artikkelserie om hvor langt kunstnerens frihet gjelder når kunstnern tar skrittet ut av galleriene og inn i det sosiale rom, kom jeg igjen til å tenke på mannen på plakaten. Klassekampen har blant annet sett på prosjektene til den danske kunstneren Kristian von Hornsleth og den norske kunstneren Liv Bugge. Den danske kunstneren Kristian von Hornsleth bygger egen merkevare ved å sette sin signatur på rolex-ur, dyre biler, malerier – og menneske:
"Hornsleth har gitt 108 mennesker i landsbyen Buteyongera i Uganda sitt eget navn som mellomnavn. I bytte får uganderne husdyr som geiter og griser – samt et felles jordstykke til dyra. Hornsleth legger vekt på at dette er et kunstprosjekt – ikke i den politiske aktivismens navn, men som ren business. Uganderne forplikter seg til å ta Hornsleths navn i to år, gå igjennom en formell navnebyttings-prosess og la seg avfotografere med sitt nye id-kort. Dessuten skal halvparten av dyrenes avkom leveres tilbake til kunstneren, som gir dyrene videre til nye landsbyboere. Tilbake får Hornsleth den kapital han selv trenger: merkevarebygging ved hjelp av mennesker – eller, som kunstneren selv sier det: – Jeg interesserer meg for spørsmål om identitet, og diskuterte begreper som kunstverk og identitet med meg selv." Les en kommentar til Hornseths prosjekt her. Liv Bugges videoverk "Canary Creeper" (2006) og "I let you go so I can hunt you down" (2004). I "Canary Creeper" har hun fått barn på en norsk skole på Gran Canaria til å tegne sine forestillinger av paradis, og sendt tegningene med flaske post ut til afrikanske flyktninger som ankommer strendene på Gran Canaria (se Nora Nerdrums anmeldelse av Canary creeper her). I "I let you go so I can hunt you down" plukker Bugge opp en ung mauritansk illegal innvandrer som modell for en skulptur; han filmes mens han må stå naken på alle fire og blir dekket med gips.

Den norsk-ugandiske Asta Busingye Lydersen skuespilleren, i teatergruppa Queendom, kaller dette respektløst og selvopptatt og sier videre:

" – Vestlige eksentriske privilegerte kunstnere som har råd og mulighet til å drive sosiale eksperimenter i kunstens navn, må være svært varsomme når de inkluderer mennesker i den tredje verden i sine verker. Disse menneskene har ofte ikke forutsetninger for å forstå hva de deltar i".

Helga-Marie Nordby, leder i Unge Kunstneres Samfund er uenig i dette og kaller Asta Busingye Lydersen en "vaktbikkje" (Klassekampen 9/12 - kun papirversjon). Er min reaksjon på bruken av en svart mann på plakaten for et wildlifeterritorie også en paternaliserende vaktbikkjeholdning? Blir Lydersens og min reaksjon en anklage om "falsk bevissthet"? Beskyldniger om paternalisering og umyndiggjøring er "løs i gatene"; disse beskyldningene kan snus og vendes og brukes fra forskjelligehold- det blir vanskelig å si hvem som egentlig gjør hva. Det finnes heller ikke noe entydig svar på disse spørsmålene. Det som er klart er at det både reklameplakaten og kunstprosjektene har felles er en objektivisering av andre - en objektivisering av andre som faller inn i en lang tradisjon i forholdet mellom "Vesten" og "resten". Samtidig er det viktig å påpeke at det sannsynligvis er et annet maktforhold mellom mannen på reklameplakaten og hans oppdragsgivere, og for eksempel den unge mauritanske flyktninge og Liv Bugge. Mannen på reklameplakaten var sannsynligvis spansk, og hadde sikkert gode forutsetninger til å vite hva han var med på. Kanskje mannen på bildet synes det er helt greit, har et reflektert forhold til det og ikke på noen måte opplever det som stigmatiserende. Er det da kanskje jeg som er generaliserende når jeg tenker på Kongolandsbyer og mauritanske flyktninger når jeg ser reklameplakaten? Jeg vet ikke.

Hvis vi lar disse problemstillingene hvile, så reiser kunstprosjektene (dette er ikke gjeldende på samme måte for reklameplakaten) en annen problemstilling - nemlig om målet helliger midlet? Bugge, for eksempel, som opptrer som rasist for å belyse rasisme. Er det etisk forsvarlig? Hvordan kan det være det hvis midlene for å nå målet er problematiske og kanskje nedverdigende over for de menneskene som brukes som middel - feks den unge mauritanske mannen? Et annet eksempel her er Åsne Seierstad som med sin bok "Bokhandleren i Kabul" utleverer, fornærmer og fornedrer navngitte afghanske kvinner. Seierstad har flere ganger uttalt at boken hjelper afghanske kvinner ved å rette søkelyse mot kvinner stilling i Afhganistan. Men hva med de kvinnene hun faktisk skriver om? Teller ikke de? Helliger målet midlet? En annen sak er om slik målsetninger er reelle - bedrer det afghanske kvinners liv, blir det mindre rasisme etter Bugges kunstverk? Hvilke andre målsetninger er med i bildet - egen promotering, profitt etc. ?

Dette er problemstillinger som kan og må stilles i forhold til antropologi. Antropologiens historie er langt fra uskyldsren nå det gjelder det å se på andre mennesker som objekter og bruke dem i egne prosjekter. Lila Abu-Lughod har påpekt at det i det antropologiske prosjekt har ligget og ligger implisitt et skille mellom "dem" og "oss" da det antropologiske prosjekt lenge har innebåret at "Vesten" studerer "resten". Den danske antropologen Kirsten Hastrup har fokusert på det asymmetriske forholdet i den etnografiske tekst, mellom etnograf og informant, og omtaler det å skrive etnografi som en symbolsk voldshandling. Den såkalte Representasjonskrisen i antropologien har bidratt til at det nå i større grad stilles spørsmål om hvilken rett antropologer har til å studere, skrive og snakke om og for andre. Dette er ett av de vanskeligste aspektene ved antropologi, og den antropologiske metode. Jeg har nå holdt på å utarbeide et prosjektbeskrivelse til ph.dsøknad. Prosjektet er en delvis forlengelse av hovedfagsoppgave, "Å skape nye handlingsrom - konstituering av kvinnelig, norsk, muslimsk identitet", og vil (hvis jeg får en ph.d. stilling da) være et studie av unge norske, muslimske nyetablerte familier. I forbindelse med det har jeg hatt lange diskusjoner med meg selv på var nettopp hvorfor, med hvilke rett jeg skulle gjøre et slikt prosjekt. Hva var hensikten min og hvilke positive og/eller negative konsekvenser - om i det hele tatt noen- vil prosjektet ha for de jeg skriver om? Med alt det fokuset på muslimer og islam som eksisterer i dag, blir slike prosjekter kun "nok en gang disse muslimene"? Hvor stor motivasjonsgrunn er min egen lyst på en ph.d.grad - og står det egentlig i noen konflikt med mine eventuelle informanters motivasjon for å bli med i et slikt prosjekt?

Mye av både den moralske og den praktiske løsningen tror jeg kan ligge i at vi beveger oss bort fra ideen om at antropologi må hvile på en radikal annerledeshet, som Cicilie Fagerlid diskuterer i artikelen "Antropologi uten radikal annerledeshet" . Men det får jeg spinne videre på en annen dag.............

Les Bugges svar på kritikken som har blitt reist mot hennes kunstprosjekter.