"Pass opp for 2007"

Skal egentlig jobbe med en ny ph.d. søknad, men har i stedet brukt noen timer på å lese rare, spennende, irriterende og psyke blogger. Sjekk for eksempel ut dette innlegget på kristenblogg.no, under innlegget: Pass opp for 2007: muslimene ruster seg til krig står det blant annet:

Året 2007 vil høyst sannsynlig føre med seg en rekke skremmende begivenheter. Den Nord-Afrikanske alliansen med Iran og Russland vokser. For de som følger med på profetiene i Esekiel 38-39, kan vi nevne at Reuters informerte om følgende i går: "Eritrea sender utsendinger for å knytte bånd til Iran". Artikkelen bekrefter at Eritrea (et land nevnt i Bibelen som en del av "Cush"-landene som skal delta i storkrig mot Israel) har knyttet sterkere bånd til Iran, Libya og nabo Sudan (også del av "Cush"-landene). Muslimene ruster seg til den store krigen mot Israel, mens verdenssamfunnet nøler med å sette sanksjonsvedtak mot Iran ut i praksis. En storkrig er på gang!

Les også innlegget "Sannheten om islam"

Det er drøy kost, og begrepet "islamofobi" kommer virkelig til sin rett. Jeg er usikker på hvordan man skal forholde seg til slike nettsteder, men tror det er viktig at folk blir klar over et de eksisterer.

Det er også et par sider som kommenterer og argumenterer mot kristenblogg.no, som feks Muslimen (en bra side som blant annet har gått igjennom HRS-rapporten Innvandring gjennom ekteskap og skrevet en grundig "mot-rapport" som blant annet påpeker en rekke feil i HRS-rapporten), Victoria, og indergard.no

"Neger"-debatten og "Norges kulturarv"

"Neger"-debatten dukker med jevne mellomrom opp i den norske samfunnsdiskursen. Nå sist ble den igjen aktuell med diskusjonene rundt Egners " vesle Hoa" og Pippis "negerkonge-pappa", noe som ble diskutert i Standpunkt på NRK 19/12-06 . Der forsøkte Frps kulturpolitiske talsmann Ulf Erik Knudsen gang på gang å fremstille det som om "negerdebatten" handler om at det kommer noen "utenfra" og "tukler med" og "frarøver" "oss" "vår kulturarv", og at det er forferdelig at "vi" "i frykt for å støte våre nye landsmenn" må ødelegge "vår kulturarv". Nok en gang klassisk FRp utspill - det gjelder å spille på rå fremmedfrykt : "de fremmede"/ "de andre" kommer hit å krever ting av "oss" og forteller "oss hvordan "vi" skal snakke - uhørt! Thomas Ajamu Prestø fra African Youth Norway presiserte flere ganger at dette ikke handler om noen som kommer "utenfra", men om at deler av den norske befolkningen føler seg støtt av bruken av begreper som neger, hottetott osv. Knudsen overså dette helt fullstendig - selvfølgelig, å fjerne vi/dem, innenfra/utenfra-tenkningen ødelegger jo Frps fundament. Prestø og Asta Busingye Lydersen som også deltok på Standpunktfikk nærmest høre at de var sutrete som klagde over bruken av ordet neger, og de fikk spørsmål om hvorfor de ikke kan "ta tilbake" ordet neger på samme måte som homofile har tatt tilbake ordet homo. En selvironsk og glad "neger" eller homse er jo så mye morsommere og lettere å takle enn de som utfordrer og "kverulerer". Dette minner meg veldig om utallige situasjoner og diskusjoner hvor jenter/kvinner som påpeker kvinnediskriminering og skjevheter i maktbalansen blir utpekt som vanskelige, sære, kranglete og kverulante - og blir mindre populære blant guttene- det beste er å være "kul" og le av det, da kommer man "heldigst ut". Johan Golden er en av dem som har valgt denne "humoristiske strategien", men som Marianne Gullestad skriver har han likevel sterke meninger om hva han godtar å bli kalt:

Komikeren Johan Golden sa at han for sin del var ”stolt av sin bakgrunn”, og derfor var det ett fett for ham om folk kaller ham ’neger’, eller ikke. ”Man gir for mye poeng til dem som har fremmedfrykt. I stedet bør man være litt lurere enn dem”, sa han. ”Jeg kaller faren min for neger, jeg”, fortalte han fornøyd. Samtidig skulle han ha seg frabedt å bli oppfattet som en bindestreksperson. Med det mente han at han for eksempel ikke vil bli oppfattet som norskafrikaner eller norskkaribier. ”Jeg er én”, proklamerte han med styrke. Golden fremviste med dette en atskillig mer humørfylt strategi enn Ertzgaard og Gurah. Men også han opererte underforstått med ”fremmedfrykt” som noe som svarte mennesker må takle ved å ”være litt lurere” enn andre. Og også han har sterke synspunkter på hva han aksepterer å bli kalt, selv om han mer enn gjerne kaller seg ’neger’.
Les mer...

Humor og selvironi kan være viktige våpen i kamp mot diskriminering, men i det øyeblikket det kreves at man skal ta "ting humoristisk" endres dette våpenet til en herskerteknikk: "Du skal le av at vi disser deg, hvis ikke er det ditt problem". Ansvaret kan ikke skyves vekk. Vi er alle nødt til å forholde oss til og ta et oppgjør med at store deler av "den norske kulturarv", i likhet med hele den europeiske kulturarv, hviler på rasistiske holdninger og på en enorm skjevhet i maktforholdene i verden - når det gjelder kjønn, hudfarge, seksualitet så vel som religion. Det betyr ikke at Pippi må forkastes, men det er maktpåliggende å se hvilke strukturelle føringer det ligger i vår "bruks-litteratur". Hvor får for eksempel Pippi alle gullpengen fra som hun kjøper godt til alle barna for? Jo, fra de "negrene" pappaen er konge over. Jeg er glad i Pippi og resten av Astrid Lindgren bøker, og jeg er glad i flere av Elsa Besckhovs barnebøker - men det er ikke til å komme utenom at det i flere av disse bøkene, i likhet med i en rekke andre, bøker, tekster og andre former for kunstverk, dukker opp ekstremt problematiske fremstillinger av mennesker som for eksempel i "Oles nye ski" hvor Ole besøker Kong Vinters slott og møter "samekoner","samemenn" og "samebarn" som fremstilles som eventyr figurere som er derfor å sy, snekre, støpe osv julepresanger til alle barn. Vi må ta et oppgjør med denne delen av "vår kulturarv". Det hjelper ikke hvor frekt, smertefullt, irriterende etc noen mennesker måtte mene det er at noen påpeker disse sidene ved "vår kulturarv" - vi kan ikke gå uten om. Det er ikke African Youth eller andre som "konstruerer" problemstillingene - problemstillingene er der uansett. Ubehaglige aspekter i vår historie eller vår samtid opphører ikke å eksistere ved at vi lukker øynene, holder for ørene eller stenger grenser. Samme hvor mye vi enn prøver kan vi ikke fjerne verden fra Norge eller Norge fra verden - heldigvis...

Jeg har hatt flere samtaler med en venninne fra USA som for tiden bor i Norge. Hun opplever Norge som et til tider ganske så rasistisk samfunn, og hun mener at det norske samfunnet har et lite bevisst forhold til denne rasismen. Vi har snakket om hvorfor det er slik, og hva som eventuelt skiller Norge fra andre samfunn. Jeg mener at noe av grunnen kanskje kan være at "Norge"/"nordmenn" aldri har behøvd å ta et oppgjør med sin rolle/deltakelse i/påvirkning av/fordeler av slavehandel, kolonialisering, osv. "Norge" fremstiller alltid seg selv som enten et offer selv eller som en nasjon som "hjelper" andre ofre - den barmhjertige samaritaner (Jfr Terje Tvedt) - jfr. Norge som misjonsnasjon, u-hjelpsnasjon, fredsnasjon. "Vi" har aldri villet reflektere over at deler av "vår kulturarv" hviler på de samme strukturelle forhold som har muliggjort rasisme og overgrep. Det faktum at Norge kan være (for)delaktig i skjevheter i verden og at "vi" kan være overgripere preller av eller blir møtt med sinne/forferdelse - "vi" er kun gode, og kan derfor ikke gjøre noe galt. Min venninne mener at disse forklaringene er bortforklaringer og at de rasistiske holdningene ikke kun kan forklares ut fra slike historiske/samfunnsmessige forhold. Jeg vet ikke...

Tilbake til "neger"debatten - Marianne Gullestad, en av de få akademikere som har analysert den norske "neger"-debatten skriver:

Den som startet den norske debatten var sprinteren John Ertzgaard, med et leserbrev i Dagbladet 15. november 2000. Han brukte sin kjendisstatus til å be folk om å slutte å kalle ham for ’neger’. Leserbrevet ble fulgt opp samme dag med et stort intervju med Ertzgaard og noen av hans idrettsvenner.

På samme side i avisen var det også et intervju med professor i nordisk språkvitenskap, Finn-Erik Vinje. I motsetning til Ertzgaard, mente Vinje at ”ordet neger ikke er diskriminerende”. ”Neger betyr svart”, sa han, ”og er en nøytral beskrivelse på mennesker som har mørkere hudfarge enn oss”. Han sa dermed underforstått at mennesker med ’mørk hudfarge’ ikke er ’oss’. Dette ser jeg som kjernen i debatten. Hvem er ’vi’? Kan en svart person være ’en av oss’?

Den debatten vi nettopp har hatt om begrepet "etnisk nordmann" viser at vi ikke har kommet så mye lenger. (se Aftenposten, Ny Tid og Språkrådet) Det opereres fremdeles med et skille mellom "oss" og "dem", eller med sylfest lomheims og språkrådets ord:

"Hvis en slik person drar til Pakistan, blir han ikke pakistaner av den grunn, han forblir nordmann. Det gjelder også om han blir pakistansk statsborger.På samme måte blir en pakistaner som bosetter seg i Norge, ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner. Men dersom han er norsk statsborger og det er viktig å markere akkurat det, er det riktige å si at han er "pakistaner med norsk statsborgerskap". (Les resten av brevet fra Språkrådet her).

Dette er jo i bunn og grunn ren rasisme - det handler om blod, hudfarge og opphav.

Jeg har nettopp lest et utdrag, "The Fact of Blackness" fra Frantz Fanons bok Black Skin, White Mask (1967) og det slår meg hvor skremmende aktuell den fortsatt er:

" They would see, then! I had warned them, anyway. Slavery? It was no longer even mentioned, that unpleasant memory. My supposed inferiority? A hoax that it was better to laugh at. I forgot it all, but only on condition that the world not protect itself against me any longer. I had incisors to test. I was sure they were strong. And besides...
What! When it was I who had every reason to hate, to despise, I was rejected? When I should have been begged, implored, I was denied the slightest recognition? I resolved, since it was impossible for me to get away from an inborn complex, to assert myself as a BLACK MAN. Since the other hesitated to recognize me, there remained only one solution: to make myself known."

(Fanons kommentar til Sartres intellektuelle nullifisering/oppsumldring av svart bevissthet i Orphee Noir - er også verdt å ta en ny titt på i lys av dagens identitetspolitikks-diskuser)

Andre som skriver om "negerdebatten" og bruken av ordet "neger":

"Negerdebatten" av Manuela Ramin-Osmundsen:

"Før jeg kom hit, kunne du kalle meg for neger. Du sier og forteller meg at neger bare betyr svart. Det er neger som klinger mest nøytralt for deg. Nå er jeg kommet her i Norge. Jeg er en av dem som du kaller neger. Jeg er en av dem som gir ditt begrep et ansikt, en historie, et symbol. Jeg er ikke hvit i huden, og jeg reagerer på bruken av ordet. Jeg tror at du vil meg vel, men din ordbruk kolliderer med mine assosiasjoner og min erfaringsbakgrunn.

Professor Thomas Hylland Eriksen har sagt at mennesker har ikke røtter, det er trær som har røtter. Nei mennesker har kanskje ikke det, men de har en historie. Jeg har en historie. Den historien er ikke nøytral."
Les mer...

Amani O. Buntu skriver i "Når du er så svart at alt bare blir sint" ( i Svart på hvitt, Hadia Tadjik(red.):

"Hvem har rett til å bestemme at rasisme egentlig ikke er et så stort problem i Norge? Med hvilken rett kan noen påstå at rasismen ikke er så synlig, og stort sett skyldes uvitenhet? Hvem har rett til å klistre forenklende merkelapper på personer? Og ta for gitt at deres forståelse er universell? “Minoritetsjente”. “Etnisk gruppe”. “Flerkulturelle ungdommer”. “Bindestreksbarn”. Ord som svarte mennesker ikke identifiserer seg med. Men som fungerer så bra for de hvite som ønsker å kategorisere slik at verden ser enklere ut. Og som blir fornærmet når svarte mennesker påpeker at de faktisk har tenkt å beskrive seg selv og sin virkelighet, på egne premisser. Med ord de selv aksepterer. Det er underlig hvor vanskelig det er for mange nordmenn å bruke ordet “svart”, selv om de blir forklart at det er helt greit å bruke. Samtidig nekter de å slutte å si “neger” selv om de gang på gang blir fortalt at det er helt uakseptabelt." Les resten av teksten her

Thomas Hylland Eriksen om Neger konger og hottentotter

Se også intervju med Eileen Wood i kilden.no om hennes dr.gradsprosjekt om kjønn, rase og nasjonalitet i Norge

Islamofobi, EU og Naive Norge nok en gang

Dyster lesning. Muslimene i Europa utsettes for stadig mer rasisme og voldshandlinger, ifølge EUs overvåkingssenter for rasisme og fremmedhat (EUMC). 18 desember la EUMC frem sin 117 sider store rapport, og den tar for seg situasjonen for anslagsvis 13 millioner muslimer som bor innenfor EUs 25 medlemsstater. Rapporten bruker begrepet islamofobi om situasjonen, og ifølge EUMC-sjefen Beate Winkler er det bare toppen av isfjellet som er kommet frem når det gjelder diskriminering av muslimer. (Se blant annet Aftenposten.) Lesningen setter debatten om "Naive Norge" (og den påfallende mangelen på en oppfølgende debatt om redaktøransvar) inn i en større kontekst. Jfr. min kommentar om at det er skremmende at TV2 sendte "Naive Norge" i den formen den ble sendt, - som jeg skrev føyer dokumentaren seg inn i en lang rekke av islamofobe ytringer, dokumentarer og bøker de siste årene. Min redsel for konsekvensene av at grensen for hva som er akseptert og lov å ytre om "innvandrere", "pakistanere" og "muslimer" stadig flyttes bare øker.

Se også intervju med minoritetsforsker Randi Gressgård om samme tema.

Les teksten "Å være ung muslim i Norge" skrevet av Mariam Javed

"Mer skeptisk til innvandrere"

Nordmenn er blitt mer skeptiske til innvandrere, til tross for stabile asyltall og lav arbeidsledighet viser en ny undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå (SSB) – Dette er paradoksalt, sier forsker Svein Blom i Dagsavisen.

se også SSB's "innvandring og innvandrere 2006"

Se også:
Sharam Alghasi om TV2 og Frp
og Mediene dyrker "religionskrig" av Lars Gule

Smerte og multikulturalisme

Farida Ahmadi har skrevet en masteroppgave i sosialantropologi jeg ser frem til å lese. I Tause skrik. Smerte og multikulturalisme hos minoritetskvinner i Oslo skriver Ahmadi om minoritetskvinner i en av Oslos mindre privilegerte forsteder. Ahmadi møtte minoritetskvinner som hadde mye smerte som legene ikke kunne hjelpe dem med. I følge Ahmadi lider kvinnene under å være “ekskludert fra den norsketniske beskrivelsen av nasjonen”. Som Lorenz Khazaleh skriver: De lider fordi de ikke har de samme muligheter som de fleste nordmenn. De lider fordi media framstiller dem som annerledes. Les Lorenz' tekst, "Når multikulturalismen gjør syk", om Ahmadis oppgave, i Utrop.
Den smertefulle opplevelsen det er å bli definert som annerledes var også noe de unge muslimene jeg skrev om i min hovedfagsoppgave beskrev. Disse unge menneskene var opptatt av at erfaringene med egen annerledeshet gjorde dem sterkere, på godt og vondt, og tvang dem til å ta stilling til egen identitet - noe de uttrykte gjennom det jeg har beskrevet som en kollektive narrativ; "Styrke gjennom motstand". Det blir spennende å lese om kvinnene Ahmadi skriver om opplever det forskjellig fra de unge muslimene jeg skrev om, noe som det virker som de gjør ut fra det jeg har lest om Ahmadis oppgave så langt. Hva kan i så fall denne forskjellen relateres til? Sosial bakgrunn, klasse, generasjon, alder, individelle erfaringer, min beskrivelse og mitt blikk?

Etnisitet og kjønn i barneTV

I den siste papirutgaven av Ny Tid skriver Nazneen Khan-Østrem en kommentar, "Gi oss et nytt selvbilde", om forskjellen mellom britiske ( og amerikanske) filmer og tv-serier og norske filmer og tvserier når det gjelder fremstillingen av etniske minoriteter. Hun skriver blant annet om den britiskasiatiske forfatteren, skuespilleren, regissøren og journalisten Meera Syal som blant annet står bak Birdy, Birdy Nam Nam og romanen Life Isn't All Ha Ha Hee Hee og filmatiseringen av den. Khan-Østrem kontrasterer dette med situasjonen i Norge:

"Norsk film og norske fjernsynsserier har på sin side definitivt ikke klart å endre noe som helst de siste årene. Pakistanere er i all hovedsak gangstere og gifter konsekvent bort døtrene sine. I NRKS julekalender Jul i Svingen kan selvfølgelig ikke pakistanske Atif gå på ski, og hvorfor må togbetjenten Arun i Postman Pat snakke gebrokkent norsk? Det er på tide at norske manusforfattere, både etnisk norske og de med minoritetsbakgrunn, tar seg selv i nakken og i det minste forsøker å gi oss et radikalt nytt bilde av Norge. I kjølevannet av de siste dagers ignorante debatter om negre, sydhavskonger og Holmlia er det helt tydelig at noe dramatisk bør skje."

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg har selv barn og har sett det meste det som har gått på barnetv på NRK og på tv 2 om morgenen i helgene de siste årene. Jeg har ikke bare irritert meg over at Atif ikke kan gå på ski, men også over at serien er laget slik at de norskpakistanske foreldrene hans hele tiden må presisere at de ikke feirer jul: "vi fairer ike jol, vi bare er her for å se Atif synge". Det er så tydelig at det at Atifs familie er "annerledes" skal være et stort pedagogisk poeng i serien. Det er jo ikke nødvendigvis negativt og er selvfølgelig ment å virke inkluderende og integrerende, MEN: Når de pedagogiske poengene serveres seerene med t-skje og på en så forenklende måte kan konsekvensen lett bli at norskpakistaneres status som "annereldes" bare bekreftes. Problemet med måten Atifs familie fremstilles på er at Atif og hans familie er med i serien som et pedagogisk poeng, og ikke fordi en norskpakistansk familie er en naturlig del av det norske samfunnet. Jeg har i likhet med Khan-Østrem også irritert meg over Postmann Pat hvor Arun og hans kone absolutt skal snakke dårlig/gebrokkent norsk. Hvorfor? Det befester jo egentlig bare "annerledesstatusen" deres - kunne de ikke bare norsk (eller opprinnelig britisk - Postmann Patserien er britisk) og vært fremstilt som vanlige nordmenn med en smule mørkere hudfarge og litt annerledes navn enn det statistiske gjennomsnittet i Norge? Den samme problematikken gjør seg gjeldende når journalister med etnisk minoritetsbakgrunn kun får rom til å jobbe i programmer med et "etnisk fokus" som Migrapolis. Migrapolis har veldig mange bra reportasjer og vinklinger, men hvorfor samles disse reportasjene i ett "etnisk" program? Hvorfor integreres ikke disse reportasjene, vinklingene og "blikkene" i resten av NRKs programmer? Migrapolis blir altfor lett NRKs minoritetsalibi på samme måte som Atif i Jul i Svingen. Når det eneste posisjonen personer med minoritetsbakgrunn får i media og det offentlige rom er "etnifiserte" posisjoner begrenser det selvfølgelig deres handlingsrom. Dessuten kan det lett oppfattes som om det er det etnisitet er det viktigste aspektet ved dem og at det er det aspektet de selv helst vil vise frem - som familien til Atif i Jul i svingen som hele tiden skal presisere at de er annerledes: "vi feirer ikke jul". Denne måten å fremstille og kategorisere etniske minoriteter på kan medføre at majoriteten/etnisk-norske (ja, det er et problematisk begrep, men bruker det i mangel av noe bedre) oppfatter det etniske aspektet som det første og viktigste referansegrunnlaget til mennesker med etnisk minoritetsbakgrunn og kan dermed være med å gi grunnlag til kulturalistiske og stereotype holdninger - og være med på å opprettholde og forsterke skillelinjer. Heldigvis finnes det journalister og reportere med minoritetsbakgrunn som har fått en plass utenfor den etnifiserte posisjonen - som Yama Wolasmal, Mah-Ruk Ali og Noman Mabushir.

Når jeg først er innepå Postmann Pat og "nye selvbilder" (jfr tittelen på Khan-Østrems kommentar i Ny Tid) er det ikke kun de etniske aspektene/vinklingene i barneprogrammer som irriterer meg. På NRK og Tv2 møter barna Byggmester Bob, Postmann Pat, Brannmann Sam, Dyrlege Due, MekkeMikkel, Pelle Politibil og Lokomotivet Thomas - de er alle menn/har mannlige karakterer - det er kvinner med også, men de er ofte bifigurer; som Byggmester Bobs hjelper/sekretær Wencke som er litt forelsket i Bob og Lokomotivet Thomas sine to kvinnelige vogner - Clara og Annabell - to snobbete vogner som klager og sutrer hele tiden. Det er fortsatt slik at hvite menn er normalen - og kvinner og etniske minoriteter reduseres til bifigurer eller pedagogiske poenger. Dette er noen av de kjønnsrollemønstre barn får innsosialisert gjennom barnetv - for å si det litt dystert. Er det rart vi forsatt har et kjønnsdelt arbeidsmarked og at kvinner og menn fortsatt velger ulike utdanninger og at de velger i tråd med tradisjonelle forestillinger om hva henholdsvis menn og kvinner liker og kan?

Det finnes jo selvfølgelig flere lyspunkter hvor kjønnsrollene ikke er så stereotypiske, som for eksempel Gnottene ( Lokomotivet Thomas har også etterhvert fått sin Daisy Diesel- et kvinnelig diesel lokomotiv). Men jeg gleder meg til den dagen det finnes en barnetv figur som heter Politibetjent Aisha som ikke har et eksplisitt pedagogisk fokus på kjønn og etnisitet, men hvor det fremstilles som helt naturlig at politibetjenten er kvinne og har etnisk minoritetsbakgrunn.

Nestekjærlighet.no

Margreth Olin har satt igang et utrolig viktig porsjekt for å bedre situasjonen til mindreårige asylsøkere i Norge. Gå inn på nestekjaerlighet.no og vis din støtte. Les om prosjektet her.

"Mye penger - mye savn" - polske arbeidere i Norge

Endelig en reportasje om polske arbeidere i Norge som ikke bare omhandler billig arbeidskraft, svart arbeid, jordbærplukking osv

Kunsten, etikken og antropologien

Da jeg var i Spania for noen uker siden så jeg en stor reklameplakat for SELWO Adventure Park En opplevelsespark som i følge nettsiden: "covers more than 100 hectares and is home to free roaming animals from all over the world in natural habitats that have been recreated." Det jeg stusset over var at på reklameplakaten var det et stor bilde av en svart mann med naken overkropp. Han var malt med sterke farger på kroppen og i ansiktet, hadde hårpryd, skjold og et "krigersk" aniktsuttrykket. Assosiasjoner til de tidligere såkalte "negerlandsbyer", hvor afrikanere ble "stilt" ut til allmenn beskuelse i europeiske byer - som feks Kongolandsbyen i Oslo i 1914, meldte seg straks. Jeg kom på at jeg har lest om en likende utstilling som hadde skapt rabalder i Sverige tidligere i år på antropologi.info

Da jeg leste Klassekampens artikkelserie om hvor langt kunstnerens frihet gjelder når kunstnern tar skrittet ut av galleriene og inn i det sosiale rom, kom jeg igjen til å tenke på mannen på plakaten. Klassekampen har blant annet sett på prosjektene til den danske kunstneren Kristian von Hornsleth og den norske kunstneren Liv Bugge. Den danske kunstneren Kristian von Hornsleth bygger egen merkevare ved å sette sin signatur på rolex-ur, dyre biler, malerier – og menneske:
"Hornsleth har gitt 108 mennesker i landsbyen Buteyongera i Uganda sitt eget navn som mellomnavn. I bytte får uganderne husdyr som geiter og griser – samt et felles jordstykke til dyra. Hornsleth legger vekt på at dette er et kunstprosjekt – ikke i den politiske aktivismens navn, men som ren business. Uganderne forplikter seg til å ta Hornsleths navn i to år, gå igjennom en formell navnebyttings-prosess og la seg avfotografere med sitt nye id-kort. Dessuten skal halvparten av dyrenes avkom leveres tilbake til kunstneren, som gir dyrene videre til nye landsbyboere. Tilbake får Hornsleth den kapital han selv trenger: merkevarebygging ved hjelp av mennesker – eller, som kunstneren selv sier det: – Jeg interesserer meg for spørsmål om identitet, og diskuterte begreper som kunstverk og identitet med meg selv." Les en kommentar til Hornseths prosjekt her. Liv Bugges videoverk "Canary Creeper" (2006) og "I let you go so I can hunt you down" (2004). I "Canary Creeper" har hun fått barn på en norsk skole på Gran Canaria til å tegne sine forestillinger av paradis, og sendt tegningene med flaske post ut til afrikanske flyktninger som ankommer strendene på Gran Canaria (se Nora Nerdrums anmeldelse av Canary creeper her). I "I let you go so I can hunt you down" plukker Bugge opp en ung mauritansk illegal innvandrer som modell for en skulptur; han filmes mens han må stå naken på alle fire og blir dekket med gips.

Den norsk-ugandiske Asta Busingye Lydersen skuespilleren, i teatergruppa Queendom, kaller dette respektløst og selvopptatt og sier videre:

" – Vestlige eksentriske privilegerte kunstnere som har råd og mulighet til å drive sosiale eksperimenter i kunstens navn, må være svært varsomme når de inkluderer mennesker i den tredje verden i sine verker. Disse menneskene har ofte ikke forutsetninger for å forstå hva de deltar i".

Helga-Marie Nordby, leder i Unge Kunstneres Samfund er uenig i dette og kaller Asta Busingye Lydersen en "vaktbikkje" (Klassekampen 9/12 - kun papirversjon). Er min reaksjon på bruken av en svart mann på plakaten for et wildlifeterritorie også en paternaliserende vaktbikkjeholdning? Blir Lydersens og min reaksjon en anklage om "falsk bevissthet"? Beskyldniger om paternalisering og umyndiggjøring er "løs i gatene"; disse beskyldningene kan snus og vendes og brukes fra forskjelligehold- det blir vanskelig å si hvem som egentlig gjør hva. Det finnes heller ikke noe entydig svar på disse spørsmålene. Det som er klart er at det både reklameplakaten og kunstprosjektene har felles er en objektivisering av andre - en objektivisering av andre som faller inn i en lang tradisjon i forholdet mellom "Vesten" og "resten". Samtidig er det viktig å påpeke at det sannsynligvis er et annet maktforhold mellom mannen på reklameplakaten og hans oppdragsgivere, og for eksempel den unge mauritanske flyktninge og Liv Bugge. Mannen på reklameplakaten var sannsynligvis spansk, og hadde sikkert gode forutsetninger til å vite hva han var med på. Kanskje mannen på bildet synes det er helt greit, har et reflektert forhold til det og ikke på noen måte opplever det som stigmatiserende. Er det da kanskje jeg som er generaliserende når jeg tenker på Kongolandsbyer og mauritanske flyktninger når jeg ser reklameplakaten? Jeg vet ikke.

Hvis vi lar disse problemstillingene hvile, så reiser kunstprosjektene (dette er ikke gjeldende på samme måte for reklameplakaten) en annen problemstilling - nemlig om målet helliger midlet? Bugge, for eksempel, som opptrer som rasist for å belyse rasisme. Er det etisk forsvarlig? Hvordan kan det være det hvis midlene for å nå målet er problematiske og kanskje nedverdigende over for de menneskene som brukes som middel - feks den unge mauritanske mannen? Et annet eksempel her er Åsne Seierstad som med sin bok "Bokhandleren i Kabul" utleverer, fornærmer og fornedrer navngitte afghanske kvinner. Seierstad har flere ganger uttalt at boken hjelper afghanske kvinner ved å rette søkelyse mot kvinner stilling i Afhganistan. Men hva med de kvinnene hun faktisk skriver om? Teller ikke de? Helliger målet midlet? En annen sak er om slik målsetninger er reelle - bedrer det afghanske kvinners liv, blir det mindre rasisme etter Bugges kunstverk? Hvilke andre målsetninger er med i bildet - egen promotering, profitt etc. ?

Dette er problemstillinger som kan og må stilles i forhold til antropologi. Antropologiens historie er langt fra uskyldsren nå det gjelder det å se på andre mennesker som objekter og bruke dem i egne prosjekter. Lila Abu-Lughod har påpekt at det i det antropologiske prosjekt har ligget og ligger implisitt et skille mellom "dem" og "oss" da det antropologiske prosjekt lenge har innebåret at "Vesten" studerer "resten". Den danske antropologen Kirsten Hastrup har fokusert på det asymmetriske forholdet i den etnografiske tekst, mellom etnograf og informant, og omtaler det å skrive etnografi som en symbolsk voldshandling. Den såkalte Representasjonskrisen i antropologien har bidratt til at det nå i større grad stilles spørsmål om hvilken rett antropologer har til å studere, skrive og snakke om og for andre. Dette er ett av de vanskeligste aspektene ved antropologi, og den antropologiske metode. Jeg har nå holdt på å utarbeide et prosjektbeskrivelse til ph.dsøknad. Prosjektet er en delvis forlengelse av hovedfagsoppgave, "Å skape nye handlingsrom - konstituering av kvinnelig, norsk, muslimsk identitet", og vil (hvis jeg får en ph.d. stilling da) være et studie av unge norske, muslimske nyetablerte familier. I forbindelse med det har jeg hatt lange diskusjoner med meg selv på var nettopp hvorfor, med hvilke rett jeg skulle gjøre et slikt prosjekt. Hva var hensikten min og hvilke positive og/eller negative konsekvenser - om i det hele tatt noen- vil prosjektet ha for de jeg skriver om? Med alt det fokuset på muslimer og islam som eksisterer i dag, blir slike prosjekter kun "nok en gang disse muslimene"? Hvor stor motivasjonsgrunn er min egen lyst på en ph.d.grad - og står det egentlig i noen konflikt med mine eventuelle informanters motivasjon for å bli med i et slikt prosjekt?

Mye av både den moralske og den praktiske løsningen tror jeg kan ligge i at vi beveger oss bort fra ideen om at antropologi må hvile på en radikal annerledeshet, som Cicilie Fagerlid diskuterer i artikelen "Antropologi uten radikal annerledeshet" . Men det får jeg spinne videre på en annen dag.............

Les Bugges svar på kritikken som har blitt reist mot hennes kunstprosjekter.

Et årsverk - Kulturfestival på Stabekk

Alle som har tid og mulighet burde ta seg en tur innom den årlige kulturfestivalen Et årsverk , på Stabekk, som går av stabelen neste helg for tredje året på rad. Kulturfestivalen er et spennende sammensurium av kjente og ukjente forfattere, kunstnere, artister og debattanter - med god mat og god stemning.

Les om hvordan Et årsverk 2006 var her

"Naive Norge" - latterlig og skremmende

Har akkurat lidd, ledd og akket meg igjenom Christofer Owes "dokumentar" (det kan vel knapt kalles det) "Naive Norge"( her er en god oversikt over hele debatten rundt Naive Norge) som i følge TV2 handler om den engasjerte fotografen Christofer Owe som flytter til Holmlia og får et år med sterke opplevelser. En mer dekkende beskrivelse hadde vel vært "fotograf med sterke fordommer drar til Holmlia hvor han lever ut sine paranoide trekk." I motsetning til hva jeg trodde da jeg leste om dokumentaren, handler den jo faktisk ikke om problemer i et flerkulturelt samfunn, men om en mann med sterke fordommer og dårlig utviklede sosiale evner. Bortsett fra Owes merkelige kommentarer, voiceovers og kryssklippinger (håndtverksmessig er dokumentaren dårlig - en kryssklipping på nivå med LilleLørdags Ketil Moslet), er det "Naive Norge" faktisk viser oss et velfungerende flerkulturelt miljø. Vi møter en sympatisk taxi sjåfør fra Ghana som forteller om det han opplever som et ensomhetens-problem i Norge, gutter med kristen og muslimsk bakgrunn som tilhører samme vennegjeng - en vennegjeng som ser ut til å være preget av humor og selvironi, fler-kulturelle/etniske fotballag og mange fornøyde Holmliabeboere.

Det som vipper Owe helt av pinnen og som gjør at han blir (? det virker som han var ganske så skeptisk i utgangspunktet) skeptisk til flerkulturelle samfunn og tror at "Norge som selvstendig kulturnasjon vil opphøre" er at noen av familiene han skal fotografere kommer for sent til avtalt tid og at nabofamilien består, ifølge Owe, av altfor mange personer, lager mat som lukter og snakker for høyt - noe han oppfatter som "uhyggelig". Owe kommer på kant med nabofamilien og sier seg truet på livet fordi han har klaget på deres støy og matlaging. Filmens et av mange lavmål eller høydepunkter, alt etter om man ser det humoristiske i det, er når Owe har filmet seg selv som en mørk siluett i en helt mørk leilighet og uttaler med dyster indignert stemme: "Nå stiger det opp en eim av chilli eller karri eller hva de nå har i maten sin - det er andre gang idag". Eller når han sitter alene inne i sin mørke leilighet, ser desillusjonert inn i kameraet og sier "Jeg hadde vel aldri trodd at livet mitt skulle bli på denne måten - med naboer som skriker i munnen på hverandre på et språk jeg ikke kan forstå", mens vi hører naboene le og snakke med hverandre. Dette er hans utgangspunkt for å være negativ til Holmlia, til utviklingen i Norge og til akademias fremstilling av Norge. Snakk om generalisere ut fra enkelttilfeller. Er nabokrangel noe spesielt for flerkulturelle/fleretniske nabolag? Det tror jeg neppe Forliksrådet vil være enige i. Dessuten, hvis man flytter inn i et rekke hus i et området med mange barnefamilier er det naivt å vente seg fullstendig ro og stillhet. Owe starter "Naive Norge" med å si at han måtte flykte fra Holmlia og at han "frykter hevngjerrige utlendinger som vil gjenopprette sin såkalte ære". Hvor kommer dette med ære fra, hvorfor trekker han inn ære i denne nabokrangelen? At Owe omtaler nabokrangelen som en krangel om ære viser at han er ekstremt forutinntatt og har sterke fordommer overfor "utlendinger"(?) generelt og pakistanske menn spesielt. Dette kommer også frem i hans samtaler med to norsk-pakistanske unge kvinner når han spør om pakistanske menn er spesielt macho og dominerende og de svarer at de ikke kjenner seg igjen i den virkeligheten - noe Owe ikke ser ut til å tro på. Da Owe skal ta bilde av en norsk-pakistansk familie spør han- etter å ha klaget over at de kommer for seint, vært forundret over at faren i familien snakker sørlandsdialekt, og kommentert de festlige klærne - om den yngste gutten i familien, som virker veldig sjenert, om han vil holde søsteren i hånden. Når gutten ikke tør eller vil dette, mumler Owe til kameraet "stolt skal man være". Hvorfor tolker Owe en liten sjenert gutts vegring mot å holde storesøster på oppfordring av en fremmed mann som stolthet? Hva sier det om hans syn på pakistanske menn? Owe har flere photoshoots med unge norsk-pakistanske kvinner hvor han snakker om hvor nydelige de er og spør om dem om integrering og om pakistanske menn er dominerende mens han tar bilder av dem. Det er tydelig at de unge kvinnene oppfatter situasjonen som ubekvem og spørsmålene som merkelige - noe Owe ikke fanger opp eller vil fange opp i det hele tatt. Han gir kvinnene merkelige, ureflekterte og svette komplementer som "Du er den norskeste pakistaneren jeg har møtt" og "jeg er er stolt over å være på et bilde med deg og over å bli assosiert med en person som deg" - jeg ble svett av å se på. Hvorfor tar han ikke de guttene og mennene han snakker med med på photoshoot? Hvorfor bare de unge pene norsk-pakistanske kvinnene? På en svært tydelig måte føyer Owes film og menneskesyn seg inn i en lang orientalistisk tradisjon hvor muslimske menn blir sett på som farlige og kvinneundertrykkende, mens muslimske kvinner blir sett på både som ofre og som eksotiske, sensuelle skapninger som eksisterer for "vår" nytelse.

Owe ivrer etter å gi akademikere, som han sarkastisk kaller "åndseliten", noen stikk. Han vil gjerne fremstille antropologer og akademikere generelt som livsfjerne snobber som kunne er opptatt av teori, og som ikke kjenner virkeligheten - slik som han mener han gjør. En ganske latterlig undervurdering av det empiriske kunnskapsnivået mange forskere sitter med. Jeg var på det seminaret Owe filmer fra og hørte detinnlegget han holdt der, før han ble bedt om å gå fordi han filmet uten å ha spurt om tillatelse, - og det var et patetisk innlegg, uten noen substans eller retning om hans frykt for fremtiden.

Dokumentaren til Owe er det lett å le av, men det skremmende er i at TV2 har sendt dokumentaren i den formen de har sendt den. Jeg håper vi får en debatt om redaktøransvar i kjølevannet av "Naive Norge", for det er i sisten instans Valebrokks ansvar at dokumentaren er blitt sendt - et ansvar han bør innse, noe blant andre Morgenbladet også påpeker. Dokumentaren føyer seg inn i en lang rekke av islamofobe ytringer, dokumentarer og bøker de siste årene. Argumenter som at slike programmer er positive fordi de skaper debatt bare tull og idiotiske unnskyldninger. Mens Owe frykter "hevngjerrige utlendinger som vil gjenopprette sin såkalte ære", er jeg desto mer redd for konsekvensene av at grensen for hva som er akseptert og lov å ytre om "innvandrere", "pakistanere" og "muslimer"stadig flyttes. Når hele menneskegrupper stemples som illeluktende, støyende, æresbesatte, kvinnedominerende, skumle mennesker kjenner jeg gufset fra 30-tallets Tyskland.

Jeg leser i dagens Klassekampen (kun i papir versjonen dessverre) at Owes nye prosjekt er en dokumentar om Hege Storhaug i Human Rights Service - forundrer meg ikke.