"Naive Norge" - latterlig og skremmende

Har akkurat lidd, ledd og akket meg igjenom Christofer Owes "dokumentar" (det kan vel knapt kalles det) "Naive Norge"( her er en god oversikt over hele debatten rundt Naive Norge) som i følge TV2 handler om den engasjerte fotografen Christofer Owe som flytter til Holmlia og får et år med sterke opplevelser. En mer dekkende beskrivelse hadde vel vært "fotograf med sterke fordommer drar til Holmlia hvor han lever ut sine paranoide trekk." I motsetning til hva jeg trodde da jeg leste om dokumentaren, handler den jo faktisk ikke om problemer i et flerkulturelt samfunn, men om en mann med sterke fordommer og dårlig utviklede sosiale evner. Bortsett fra Owes merkelige kommentarer, voiceovers og kryssklippinger (håndtverksmessig er dokumentaren dårlig - en kryssklipping på nivå med LilleLørdags Ketil Moslet), er det "Naive Norge" faktisk viser oss et velfungerende flerkulturelt miljø. Vi møter en sympatisk taxi sjåfør fra Ghana som forteller om det han opplever som et ensomhetens-problem i Norge, gutter med kristen og muslimsk bakgrunn som tilhører samme vennegjeng - en vennegjeng som ser ut til å være preget av humor og selvironi, fler-kulturelle/etniske fotballag og mange fornøyde Holmliabeboere.

Det som vipper Owe helt av pinnen og som gjør at han blir (? det virker som han var ganske så skeptisk i utgangspunktet) skeptisk til flerkulturelle samfunn og tror at "Norge som selvstendig kulturnasjon vil opphøre" er at noen av familiene han skal fotografere kommer for sent til avtalt tid og at nabofamilien består, ifølge Owe, av altfor mange personer, lager mat som lukter og snakker for høyt - noe han oppfatter som "uhyggelig". Owe kommer på kant med nabofamilien og sier seg truet på livet fordi han har klaget på deres støy og matlaging. Filmens et av mange lavmål eller høydepunkter, alt etter om man ser det humoristiske i det, er når Owe har filmet seg selv som en mørk siluett i en helt mørk leilighet og uttaler med dyster indignert stemme: "Nå stiger det opp en eim av chilli eller karri eller hva de nå har i maten sin - det er andre gang idag". Eller når han sitter alene inne i sin mørke leilighet, ser desillusjonert inn i kameraet og sier "Jeg hadde vel aldri trodd at livet mitt skulle bli på denne måten - med naboer som skriker i munnen på hverandre på et språk jeg ikke kan forstå", mens vi hører naboene le og snakke med hverandre. Dette er hans utgangspunkt for å være negativ til Holmlia, til utviklingen i Norge og til akademias fremstilling av Norge. Snakk om generalisere ut fra enkelttilfeller. Er nabokrangel noe spesielt for flerkulturelle/fleretniske nabolag? Det tror jeg neppe Forliksrådet vil være enige i. Dessuten, hvis man flytter inn i et rekke hus i et området med mange barnefamilier er det naivt å vente seg fullstendig ro og stillhet. Owe starter "Naive Norge" med å si at han måtte flykte fra Holmlia og at han "frykter hevngjerrige utlendinger som vil gjenopprette sin såkalte ære". Hvor kommer dette med ære fra, hvorfor trekker han inn ære i denne nabokrangelen? At Owe omtaler nabokrangelen som en krangel om ære viser at han er ekstremt forutinntatt og har sterke fordommer overfor "utlendinger"(?) generelt og pakistanske menn spesielt. Dette kommer også frem i hans samtaler med to norsk-pakistanske unge kvinner når han spør om pakistanske menn er spesielt macho og dominerende og de svarer at de ikke kjenner seg igjen i den virkeligheten - noe Owe ikke ser ut til å tro på. Da Owe skal ta bilde av en norsk-pakistansk familie spør han- etter å ha klaget over at de kommer for seint, vært forundret over at faren i familien snakker sørlandsdialekt, og kommentert de festlige klærne - om den yngste gutten i familien, som virker veldig sjenert, om han vil holde søsteren i hånden. Når gutten ikke tør eller vil dette, mumler Owe til kameraet "stolt skal man være". Hvorfor tolker Owe en liten sjenert gutts vegring mot å holde storesøster på oppfordring av en fremmed mann som stolthet? Hva sier det om hans syn på pakistanske menn? Owe har flere photoshoots med unge norsk-pakistanske kvinner hvor han snakker om hvor nydelige de er og spør om dem om integrering og om pakistanske menn er dominerende mens han tar bilder av dem. Det er tydelig at de unge kvinnene oppfatter situasjonen som ubekvem og spørsmålene som merkelige - noe Owe ikke fanger opp eller vil fange opp i det hele tatt. Han gir kvinnene merkelige, ureflekterte og svette komplementer som "Du er den norskeste pakistaneren jeg har møtt" og "jeg er er stolt over å være på et bilde med deg og over å bli assosiert med en person som deg" - jeg ble svett av å se på. Hvorfor tar han ikke de guttene og mennene han snakker med med på photoshoot? Hvorfor bare de unge pene norsk-pakistanske kvinnene? På en svært tydelig måte føyer Owes film og menneskesyn seg inn i en lang orientalistisk tradisjon hvor muslimske menn blir sett på som farlige og kvinneundertrykkende, mens muslimske kvinner blir sett på både som ofre og som eksotiske, sensuelle skapninger som eksisterer for "vår" nytelse.

Owe ivrer etter å gi akademikere, som han sarkastisk kaller "åndseliten", noen stikk. Han vil gjerne fremstille antropologer og akademikere generelt som livsfjerne snobber som kunne er opptatt av teori, og som ikke kjenner virkeligheten - slik som han mener han gjør. En ganske latterlig undervurdering av det empiriske kunnskapsnivået mange forskere sitter med. Jeg var på det seminaret Owe filmer fra og hørte detinnlegget han holdt der, før han ble bedt om å gå fordi han filmet uten å ha spurt om tillatelse, - og det var et patetisk innlegg, uten noen substans eller retning om hans frykt for fremtiden.

Dokumentaren til Owe er det lett å le av, men det skremmende er i at TV2 har sendt dokumentaren i den formen de har sendt den. Jeg håper vi får en debatt om redaktøransvar i kjølevannet av "Naive Norge", for det er i sisten instans Valebrokks ansvar at dokumentaren er blitt sendt - et ansvar han bør innse, noe blant andre Morgenbladet også påpeker. Dokumentaren føyer seg inn i en lang rekke av islamofobe ytringer, dokumentarer og bøker de siste årene. Argumenter som at slike programmer er positive fordi de skaper debatt bare tull og idiotiske unnskyldninger. Mens Owe frykter "hevngjerrige utlendinger som vil gjenopprette sin såkalte ære", er jeg desto mer redd for konsekvensene av at grensen for hva som er akseptert og lov å ytre om "innvandrere", "pakistanere" og "muslimer"stadig flyttes. Når hele menneskegrupper stemples som illeluktende, støyende, æresbesatte, kvinnedominerende, skumle mennesker kjenner jeg gufset fra 30-tallets Tyskland.

Jeg leser i dagens Klassekampen (kun i papir versjonen dessverre) at Owes nye prosjekt er en dokumentar om Hege Storhaug i Human Rights Service - forundrer meg ikke.