Thursday, March 15, 2007

"Ser hodet mitt stort ut i denne?" - bok som gjør verden mer forståelig


Dagsavisens Nina Med skrev i går om boken "Ser hodet mitt stort ut i denne?" av australske Randa Abdel-Fattah. Nina Med beskriver boken som "et lite stykke politisk sprengstoff" og mener det burde leveres med påskriften "Må leses av alle med og uten hijab", og foreslår sågar at boken tas med på pensumlisten på ungdomskolen og ex.phil! Nina Med skriver:
«Ser hodet mitt stort ut i denne?» handler om en australsk tenåringsjente og hennes vei gjennom identitetslabyrinten på vei til voksenlivet. Hun shopper med venninnene sine, ser på tv, krangler med foreldre og lærere og forelsker seg. Et ganske gjennomsnittlig tenåringsliv, med andre ord. Det enkle trekket som vil gjøre dette til en eyeopener for alle oss som ser på oss som rimelig fordomsfrie og opplyste individer, er at hovedrolleinnehaveren, Amal, er en muslimsk jente som har bestemt seg for å gå med hijab. Vi ser det australske samfunnet gjennom hennes øyne, vi opplever bombingen på Bali, og vi tar del i følelsen av å bli sett på som annerledes på grunn av et tøystykke på hodet.
Nina Med beskriver hvordan boken tvinger henne til å se sin egen uvitenhet i øynene:
Jeg skulle ønske at Amals skildring ikke fremsto som oppsiktsvekkende og informativ. Men jeg blir tvunget til å se min egen uvitenhet i øynene når jeg leser om alle utfordringene hun møter. Hvor vanskelig det er å være forelsket og ikke kunne kysse før ekteskapet, for eksempel. Hvor tungvint det er å snike seg til bønn i skolens lagerrom tre ganger om dagen. Eller hvor slitsomt det er å hele tiden bli konfrontert med hvordan man fortsatt kan være muslim etter 11. september. Og jeg lar meg opplyse når jeg leser om de sterke gledene hovedpersonen har av sin tro; hvilket forhold hun har til bønn, eller hvordan det føles når fasten er over.

Abdel-Fattah skildrer Amals liv med humor, selvironi og rene fakta. Innimellom tipper hun over i det defensive og pedagogiske, og legger ut om islam som toleransens og solidaritetens religion, en tro som aldri vil kunne forsvare selvmordsbombing eller terror. Opplysningsprosjektet hennes ville blitt mer autoritativt om hun hadde holdt seg til hovedregelen «Show, don’t tell», og ikke avslørt de politiske poengene med store bokstaver. Men slik vil det kanskje nødvendigvis være så lenge forfatteren føler hun har noe å forsvare.
Les mer.
Nina Med avslutter med å skrive at vi trenger flere slike hverdagsfortellinger med muslimske jenter i hovedrollen, og at "vi trenger bøker som gjør fordommene våre gjennomsiktige, som gjør verden mindre og mer forståelig. Som faktisk kan forandre livene våre." Jeg er helt enig! I samfunnsdebatten fremstilles muslimer som "annerledes" og nærmest som "uforståelige" for "oss andre". Det er utrolig viktig at det kommer frem andre bilder og fortellinger av, om og for muslimer - bilder og fortellinger som viser at muslimer er sammensatte og komplekse mennesker som alle andre mennesker (dette burde jo vært en selvfølgelighet, men det ser dessverre ut til at det ikke er det i dagens debattklima). Egentlig er det helt absurd, men vi trenger faktisk fortellinger og bilder som viser at muslimer har og forholder seg til de samme gleder, sorger og problemstillinger som "majoriteten" - (en liten titt på temaer jeg tar opp i denne bloggen synliggjør dette absurde, men svært sentrale behovet). Som en av de unge norske muslimske kvinnene som var informanter i min hovedoppgave sa:
"det blir krevd av meg at jeg må kunne svare på alt. For eksempel krigen i Tsjetsjenia, B-gjengen og tvangsektskap. Samtidig må jeg takle alle andre ting. Jeg har jo hodet fullt av andre ting som du sikkert også har: trikken er forsinket, problemer på jobben, innpåsliten foreleser osv".
Jeg har selv ikke lest Abdel-Fattahs bok ennå, men den skal anskaffes og leses snarest:-)

Les også om Abdel-Fattahs bok i The Independent
Og intervju med Abdel-Fattah på abc.net

Se også Undres post Prinsesse, du vakreste du! som tar opp et beslektet tema - betydningen og hvithet og svarthet og unge svarte jenters forhold til egen farge. Dette er en spennende post som jeg har planer om å ta utgangspunkt i i en ny post på min blogg.

8 comments:

Undre said...

Folk er folk, og likhetene mellom oss er større enn ulikhetene, samme hva vi tror.

Takk for link, og det vil bli spennende å lese hva du har å si om temaet "hvithet" og "svarthet". :)

Monica Five Aarset said...

Folk er folk, ja. Og likheter og ulikheter går på kryss av etablerte kategorier "muslim" og "ikke-muslim". Samtidig er det klart at det å være muslim og/eller svart gir en rekke utfordringer og erfaringer som ikke-muslimer og/eller hvite ikke har eller i hvertfall ikke behøver å reflektere over.

Prinsesse-posten din er veldig god. Jeg må bruke litt tid å hvordan jeg skal gripe temaet fatt.

Undre said...

Ja, å skille seg ut fra majoriteten i et samfunn gir helt klart både utfordringer og erfaringer majoriteten ikke trenger å tenke på eller over, men kortfilmen Kiri Davis har laget om hvordan hun og vennene hennes opplever å være "svarte" i et USA som tenker "hvitt", viser veldig godt at vi må prøve å tenke uten for vår egen banehalvdel.

Prinsesse-posten ble en spontan kommentar på hva jeg plutselig hadde fått et lite innblikk i etter å ha sett kortfilmen til Kiri Davis, og hvordan det påvirket "hvite meg" å skjønne hvordan verden kan se ut for andre. Det gjør godt å høre at du syns den var verdt å lese, Monica, for jeg var bekymret for å lage en skikkelig "klam" forståsegpå-tekst om noe jeg ikke hadde særlig peiling på. :)

Adel Darwish said...

Intellectuals are facing a historic choice over Iraq, the struggle against terrorism and on Anti-Americanism

Ignoring some challenging issues to focus instead on self gratification when their adversaries are in trouble is a phenomenon bedeviling left wing intellectuals, whether British and Europeans or Egyptians and Arabs. And since “my enemy’s enemy is my friend,'’ the leftists’ anti-Americanism has pushed them, perhaps by coincidence rather than by choice, into the same camp of backward, reactionary, and extreme fascist and other totalitarian movements.

To prove their point that America’s project to promote democracy in the Greater Middle East was a daft idea, many lefties wish Iraq’s government – the first democratically elected in half a century in that country- to fail. And since the main target of the so called Iraqi ‘resistance’ are ordinary Iraqis including women and children, it is blindly obvious that the price of the lefties ‘proving their point’ is Iraqis and Afghanis blood, while other oppressed nations’ would miss a historic opportunity to break free from despotism. Wouldn’t this put the leftist intellectuals in the same bloc as forces of corruption, darkness and totalitarianism?

There are the professional Cassandras, the totalitarianism-pushers like Arab nationalists and the Salafi Islamic extremists as well as media commentators cashing on the Iraqis’ misfortune. But they are the exception in the Northe Africa and the greater Middle East region. Most people I meet in that part of the world have a simple wish of economic security which can only be achieved through stability guranteed by democracy and the rule of law, they say.
Last week, celebrities of the British left- including a Labour minister, introduced a new concept into the discussion of post-war Iraq: “moral imperialism”; seemingly blaming Prime Minister Tony Blair for, in effect, for having too much conviction in his belief of the right of the peoples of the Middle East to democracy and freedom. Thus, the Prime Minister, in the lefties’ book, was guilty of being so convinced of the rightness and the virtue of his own political values (Liberty, equality and democracy) that he was prepared to impose them on unwilling peoples in inappropriate parts of the world, who find such values to be an alien culture.

To emphasis the ‘ folly’ of Blair’s doctrine (intervention to help people regain their freedom from a despot as a long term strategy for stability and peace,) the left argue that the shambles in Iraq has been a consequence of the United States and Britain imperiously choosing to inflict democracy on people who were (in the old paternalist phrase) “not ready for it” – has become pretty much the received wisdom. It is intriguing to see how many politicians and commentators seem to accept this patronising colonial analysis.
By embracing such analysis, Middle Eastern intellectuals revive the obsolete racist colonial claim that certain races like Middle Easterners and Africans are “happy with their lot” since they can’t yet read a democracy road-map.
What, after all, does it amount to? That some countries are better left with their genocidal dictatorships in place. That what the US and Britain did in Iraq was to foist freedom on people who could not be expected to appreciate or make proper use of it. Outcome: chaos, sectarian warfare and a total breakdown of social order.
Do European leftists and Middle Eastern intellectuals then prefer a ‘ stable’ Iraq, ruled by means of ethnic cleansing, forced Arabisation of Kurds and Turcomen villages, and being gas-poisoned by Chemical Ali?
And to follow such logic, the dark-ages rule of Taliban – Which some notorios organisations like the Muslim brother seek to impose on Egypt- oppressing women and depriving them of education, destruction of legacy of early civilization and hosting terrorists, would be better for a “stable Afghanistan” than the uncertainty associated with democracy and election?

Was there any hope of Saddam seeing the light one day and letting Iraqis freely chose their government, or leaving office without foreign intervention?
Didn’t the Iraqis defy terror and put their amazingly brave heads above the parapet every time they are given an opportunity to vote on anything?
Why then do the leftist intellectuals prefer to present their interpretation of the Iraq lesson to President George Bush and Mr Blair: keep your political moral standards at home. However right and beneficent you believe your values to be – however much, as history has proven over the last couple f centuries, they have brought unprecedented peace and prosperity to the nations where they have been embraced – you must not be so arrogant as to wish to disseminate them in foreign climes where their principles are scarcely understood.

Such conclusion is music to the ears of dictators who rushed to their bathrooms in 2002 when President Bush declared his determination to rectify half a century of misguided American foreign policy of putting stability before spreading democracy and liberty. Governments which locked up – on drummed-up charges- enlightened activists who welcomed president Bush’s Wilsonian promises, began to compete with Salafi and takfiris Islamic extremists to appear more Islamic and more fundamentalist.
Despite their apparent ‘ conflict’, governments and Salafi fundamentalists in essence, share the same totalitarian goals of rejecting democracy and the same fear of the individual’s right to chose.
The behaviour of the ruling Democratic National Party (DNP) MPs in Egyptian parliament is a case in point.
Instead of confronting ‘ opposition’ MPs from The Muslim Brotherhood TMB, who, after a year in parliament failed to table a single motion or propose an act to improve the lot of Egyptians, but only speak to accuse free-thinker of being infidels, the NDP MPs sided with them against the minister of culture whose crime was to voice a true call to liberate minds from the shackles of corruption, ignorance and deception.

TMB and other fundamentalists campaign against the Egyptian Culture Minister Farouk Honsi is another phase of the Brother’s political terror which was bloody in its implimentation in the 1930s – assassinating nationalists and judges like Justice Khazendar and blowing up cinemas, theatres, arts and cultural centres- to today’s intellectual terror. This is part of their campaign to destroy the identity of the Egyptian nation as summarised by Mahdy Akef, their supreme leader’s slogan ‘’ To hell with Egypt and its identity, and to hell with Egypt’s ancestors.'’

A cultured man like Mr Honsi is, at the end of the day, is an Egyptian citizen. Not only it is his constitutional right to express a view of the Hijab as a common hysteria sweeping therough the nation, it is also his duty, as a minister in charge of the office that enlightens the minds and funds the arts, to criticise ignorance and backward thinking as well as exposing how terrorism theoreticians have hijacked the faith of the majority.

If we follow the Egyptian common man’s saying ‘’ no one saw god, but we knew him by the way of reason ,'’ then, a faith like Islam which rejects the role of a ‘ middle man’ between man and god, upholds the individual’s right to interpret the text for himself/herself without the mediation of the clergy. It is then an insult to the majority of Muslims to shrink the great faith to a few inches of cloth like hijab, niqab or khimar, while ignoring the essence of the faith as a spiritual guide to peace, love, tolerance and improving one’s mind, heart and spirit.

It was the sacrifices of First World War generation of unveiled Egyptian feminists who carried the torch of freedom under the leadership of Dame Saphiya Zaghloul – the mother of all Egyptians- that secured equality and freedom for millions of Egyptian women for over 70 years. Would any one in his/her right mind suggest that those great women were lesser in their faith than today’s young women, of very modest achievement- if any- compared to those of their grandmothers?

It is tragic what enlightened thinkers like Mr Honsi and others have to put up with. When Dr Suad Saleh, professor of Islamic law at al-Azhar University pointed out clear verse from Koran emphasising women’s rights and exposing the myth of niqab as a Fardh (obligatory), Muslim Brothers and other salafis called for her death. Meanwhile support only came from a handful of enlightened intellectuals like Iqbal barakah editor of women magazine Hawwaa, who got her share of abuse from the coalition of corruption and oppression in alliance with the Brothers and the dark-minded ones. In response to such attacks there is a deafening silence from Egyptian and Arab intellectuals who are very loud when lamenting Saddam’s dictatorship or condemning Prime Minister Blair’s call for freedom.

The stand of al-Azhar is baffling. While ignoring the pioneering role of one of their own Sheikh Rifaa al-Tahtawy who modernised education in Egypt in early 19th century when embracing the European enlightenment, al-Azhar sought to ban Ms Barakah’s books, didn’t defend its own academic Dr Saleh and criticised Mr Hosni for ‘poking his nose in spiritual matters like religion’ !

By the same token, Egyptian intellectuals and thinkers should publicly urge the clergy to limit their fatwas and activities to spiritual and religious matters and keep their noses out of ‘ earthly matters’ like arts, books, journalism and politics.

Intellectuals every where must realise that there is a battle going on between light and darkness. A decisive battle between liberty, love, peace and democracy on one side, and hatred, terror and despotism on the other. This is a critical time for the intellectual to choose sides. And since Egypt has always played a cultural and political historic role throughout the Orient, Arab intellectuals must also chose sides. If Brotherhood Salafis have their way, a Taliban style dark regime would rule Egypt and a new 21 century Holocaust could destroy not just Egyptian intellectuals and democrats, but the Arab ones too.

Monica Five Aarset said...

Hi who ever you are - you're at least not Adel Darwish.
Any way; I'll will answer as if you really were Darwish (kanskje du kan skrive dine egne meninger i egne ord neste gang?):

Thanks for your comment, but I don't really understand why you left this message under this specific post that concerns a book on the everyday-life of a young muslim girl in Canada. Is your point that girls wearing hijab have landed on the wrong side in "the war between light and darkness"? If so I think that is an essentialistic statement - the young women in Norway wearing the hijab, that I know, are not wearing the hijab as a support to Saddam, Taliban or Salafis (the politicial and religious difference between these are enormous). I'm against any form or type (juridical, moral, religious) force conserning clothes and dressing - whether it is forcing someone to wear the hijab, niqab or burqa, or it is forcing someone to take of their hijab, niqab, burqa or whatever. I believe that Zaghloul was a brave woman. And I agree that the renewed pressure on women in Egypt to wear the hijab and niqab is alarming. But the hijab has different meanings for different people and in different contexts and settings. A girl wearing hijab in Norway or Canada is not responsible for what Taliban or egypitan extremists do or say, little more than a christian wearing a cross is responsible for what Bush or the american government does or says.

Being critical to Bush is not anti-americanism and does not imply being pro-Saddam.

lorenz said...

Angående den lange kommentaren på engelsk, så kan du være nesten 100% sikker på at dette var en spammer. De leter etter bestemte blogg innlegg (der for eksempel ordet islam forekommer) og så legger de inn sine (anti-islamske / rasistiske) budskap. Du vil finne samme kommentar på mange blogger. En ny form for spamming.

Monica Five Aarset said...

Ante meg at det var spam, men tenkte også at hvis noen leste kommentaren/spammen så skulle de også få lese mitt syn på det som står der.

Adel Darwish said...

Bruken av antiamerikanisme

Da terroren kom til Europa og det multikulturelle prosjektet slo sprekker, fikk den venstreliberale del av offentligheten et desperat forklaringsproblem. Redningsplanken ble antiamerikanisme: Irak, Bush & Blair fikk skylden.

Man har gått så langt på denne veien at det er like før man ønsker at Irak og Afghanistan skal bli fiaskoer, for å kunne si at Bush & Blair tok feil. De venstreorienterte/liberale mediene, inklusive BBC, er ute på farlige veier. De risikerer å havne i samme leir som Al Qaida og terroristene, sa Midtøsten-eksperten Adel Darwish på SKUP-seminaret i Tønsberg lørdag.

Tema var dekningen av islamsk ekstremisme i mediene. Men det er tvilsomt om publikum forsto hva han sa, for ingen kommenterte det. Var det for sterkt?

Darwish sa det var en hel verden som raste sammen da selvmordsbombere slo til mot T-banen i London. Gjennom mange år hadde britiske myndigheter gitt asyl til politiske aktivister fra repressive land som Saudi-Arabia, Algerie, Marokko, Tunisia, Egypt, Jordan, Bahrain, selv Frankrike. Det var gjennomgående folk med illiberale oppfatninger, mange av dem islamister. Men det affiserte ikke britene. Forfulgte fra repressive regimer var per definisjon gode, dessuten samarbeidet regimene med Vesten, hvilket i seg selv var moralsk tvilsomt sett gjennom linsene til den venstreliberale del av mediene. Nå lot det seg ikke skjule at ekstremismen britene hadde gitt husly, hadde slått til mot vertslandet.

At T-bane-bomberne var "our guys" var et enda større sjokk. Gutta fra Leeds sto frem på selvmordsvideoer og omtalte britene som fiender, mens deres lojalitet lå hos mennesker over hele verden som de ikke en gang kunne snakke med, "den muslimske nasjon".

Det var taket på det det multikulturelle prosjekt som her kom rasende ned. Alt lå til rette for inngående sjelegranskning. Hvis man da ikke i stedet kunne avlede oppmerksomheten og skape en alternativ kausal-kjede.

Irak hadde utvilsomt noe å gjøre med jihadismens oppblomstring. Men var det årsaken?

Darwish mener at venstresiden i mediene laget en erstatningsmodell som fungerer som et ideologisk fikenblad, som gjør at de slipper å ta noe selvoppgjør. Alvoret er selvfølgelig at dette er medier som påvirker folks politiske oppfatninger. Den samme mekanismen gjør seg gjeldende i NRK og norske medier: Når bombene går av eller bombeplaner avdekkes, går det bare noen timer før forklaringene er på plass: Det er Irak, Bush og Blair.

Darwish var meget skarp i sin konklusjon.
To get out of both dilemmas without admitting their folly in both aspects (asylpolitikken og det multikulturelle prosjekt), the left wing press and the BBC chose another way out, namely to emphasise what they saw as a "link" between home-grown terrorism and the war in Iraq, Britain's foreign policy and Blair's association with president Bush.

They also fitted quite well with another important feature of reporting islamic extremism, namely anti-americanism, either writing it in their editorials or getting some commentator to establish a link between extremism and the war in Iraq or Britain's association with American policy.

This remains, in my opinion, one of the most challenging aspects of getting balanced reporting and an informed debate.
(ADs utheving)

Farlig mønster

BBC og den venstreorienterte pressen har kommet inn i et spor de ikke greier å komme ut av, for de har selv for stor egeninteresse investert. Det preger også deres dekning av toleransekonflikter mellom etniske minoriteter og det britiske storsamfunnet, in casu muslimer.

Darwish sier ekstremistene er så "sexy" at mediene ikke greier la være å bruke dem og deres materiale, sterke bilder og sound bites. Det gir dem uvegerlig en form for reklame.

BBC og de venstrorienterte vil for enhver pris unngå å bli stemplet som anti-muslimsk, hvilket glir over i angsten for å ta et oppgjør med det multikulturelle fellesskap. I stedet kjører man frem negative nyheter fra Irak eller Afghanistan, som viser hvor dårlig amerikanerne og NATO gjør det. Man minner hele tiden om alle feilgrepene som er gjort, og innviterer gjerne en gjest i studio som kan kritisere USA - eller Israel hvor det passer bedre. Hvis terroren er hjemmeavlet, slik som planene i Birmingham om å kidnappe en britisk muslim i uniform, er det lett å vise sammenhengen med Blairs utenrikspolitikk. Either way, we win.

Men disse sporene er også gaver til ytre høyre, som kan mane frem skremslet av en muslimsk femtekolonne.

Det blir vanskelig for mediene som ønsker å gi en balansert dekning når slike enkle modeller får bre seg.
The challenge facing the BBC and the left wing of this culture and style of reporting, and perhaps wishing that Iraq and Afghanistan would be a failure to prove their point about Blair and Bush, unwittingly puts them in the same camp or make them allies of fascist forces like al-Qaida and terror masters.