Thursday, June 28, 2007

Nytt håp om rettferdighet i Obiora-saken?


Riksadvokat Tor-Aksel Busch gir Spesialenheten for politisaker ordre om å gjennomføre mer etterforskning av politiets handlemåte i Obiora-saken. Dette gir kanskje et nytt håp om rettferdighet, men det er Spesialenheten for politisaker som skal etterforske saken. Det er den samme enheten som frikjente politiet sist. Nå skal de granske seg selv for å se om de gjorde riktig sist da de gransket politiet som de selv er en del av..... Det riktige hadde vært om det var en uavhengig instans som skulle granske dette.

Jeg leser også at forbundsleder Arne Johannessen i Politiets fellesforbund som tidligere har omtalt pågripelsen av Obiora som "godt politiarbeid" beklager nå ordbruken. Det var på tide!


Les:

Wednesday, June 6, 2007

"Norsk" og "Muslim" - motstridende kategorier?

Sosialantropolog Christian Stokke har skrevet en interessant artikkel, Den norske debatten om integrering, i Utrop. Han kritiserer norsk paternialisme overfor muslimer.
Kvinneundertrykking i enkelte muslimske miljøer tilskrives deres ’kultur’
og ”manglende integrering”. Anti-islamsk retorikk skaper polarisering mellom
’oss’ og ’dem’ og presser europeiske muslimer til å velge mellom assimilering og
segregering. Når ulike aktører krever assimilering til ”vestlige verdier” som
likestilling, settes muslimer i forsvarsposisjon.
Les mer

Stokke har noen interessante refleksjoner rundt "Kadra-saken", som minnet meg på at jeg skrev en blogpost jeg aldri publiserte etter debatten rundt overfallet på Kadra Yusuf og etter noen av de reaksjonene jeg fikk på mine poster i forbindelse med denne saken. Artikkelen til Stokke er en annledning så god som noen til å publisere denne posten:

"Norsk" og "muslim" - motstridende kategorier?
Debatten rundt Kadra Yusufs utspill om nytolkninger av Koranen og det påfølgende overfallet på henne peker på viktige elementer i den norske samfunnsdebatten og på fremstillingen av kategorier som "norsk" og "muslim". Debatten berører mange av de samme temaene som den debatten som pågikk i avisene sommeren 2003 om og med Marianne Gullestad og Shabana Rehman (se blant annet her , her og her). Kadra Yusuf og Shabana Rehmans stemmer er viktig, samtidig er det en rekke andre stemmer som også er viktige. Det er problematisk at muslimer ofte ansees for å være en homogen gruppe og når muslimer eller personer med muslimsk bakgrunn ytrer seg i samfunnsdebatten i Norge fremstilles det gjerne som om disse personene "representerer muslimene i Norge". Rehman og Yusuf representerer muslimske jenter og kvinner i Norge like lite eller like mye som Lena Larsen kan sies å gjøre. Muslimske kvinner er svært sammensatt gruppe individer. Det er problematisk at identiteter som "norsk" og "muslimsk" oppfattes og brukes som homogene og lukkede kategorier av aktører på "majoritetssiden" og av aktører i de muslimske miljøene. I en svært politisert situasjon blir en etterlysning av flere stemmer, og forsøk på å bringe flere stemmer frem, lett oppfattet, av og til med rette og av og til ikke, som en hentydning til at kvinner som Kadra Yusuf eller Shabana Rehman tar for stor plass og at de "skygger for de andre stemmene". Det er ikke Yusuf eller Rehman som skygger for andre, men plassen må gjøres større slik at flere stemmer høres og flere ulike muslimske kvinner synes. Det er ikke Yusuf eller Rehman som må ta mindre plass, men det må åpnes flere rom - mer plass. Det er en utfordring media, politikere og storsamfunnet generelt sett er nødt til å ta.

Det finnes andre enn Yusuf og Rehman som også kjemper viktige kamper, men som ikke kommer like tydelig frem fordi de ikke kjemper de kamper som store deler av majoritetsbefolkningen mener er "de riktige kampene" eller de ikke kjemper med "riktig midler" - eller at de kjemper kamper som er ubehagelige for majoriteten og som utfordrer majoritetens bilde av Norge og det å være norsk. Det stereotypiske bildet av "muslimer" og av "nordmenn" trengs å utfordres fra mange ulike hold, slik at dette ikke lenger oppfattes som to utelukkende kategorier. Det må skapes rom for muslimske kvinner som har andre definisjoner av hva det vil si å være kvinne og hva "det gode livet" er, på samme måte som det må være plass til kvinner som Kadra Yusuf, Shabana Rehman, og for eksempel homofile og lesbiske muslimer.

Monday, June 4, 2007

Drap i "privat sfære" og "innenfor husets fire vegger"

En kvinne og hennes to døtre ble funnet døde etter en brann i Byåsen i Trondheim 30.mai. Etter noen dager konkluderte politiet at brannen ikke var en ulykke, men at det var snakk om drap og selvdrap. Jeg satt nå og tittet igjen om hva som har vært skrevet om denne saken, og kom da over en uttalelse fra politiinspektør Terje Lunde ved Sør-Trøndelag politidistrikt til Aftenposten som fikk meg til å sperre opp øynene:

Vi har med en familietragedie å gjøre, sier Lunde til Aftenposten.no. - Hva
legger dere i betegnelsen i familietragedie? - Det er ingen utenforstående
fjerde person involvert, og saken ligger innenfor en privat sfære, sier Lunde. -
Men er det snakk om drap og selvdrap? - Nå har vi sagt familietragedie. Dette
ligger innenfor husets fire vegger. Hva dere trekker ut av det, får dere stå for
selv, sier Lunde. Les mer


To elementer ved denne uttalelsen peker seg ut:
1) "Privat sfære" og "innenfor husets fire vegger". Er drap i familien innenfor husets fire vegger noe kvalitativt annet enn drap utenfor familien? Ville de drepte jentene eller den gjenlevende faren deres være enig i det? Neppe. Her dukker den gamle forestillingen om at familievold er kvalitativt forskjellig fra, mindre ille eller mer privat enn annen vold.

2) Majoriteten har tragedier, minoriteten har kulturellt betingende drap. Polititets uttalelser i denne saken skiller seg veldig fra uttalelser i forbindelse med saken der en norsk-pakistanske mannen drepte sine to søstre på Kalbakken i fjor. Disse drapene var også begått i "privat sfæren" og "innenfor husets fire vegger", men politiet lot ikke det være opptil pressen selv å fritt tolke det som hadde skjedd. Jeg har tidligere skrevet en post, Æresdrap og majoritetens umarkerte praksiser, om hvordan etniske og religiøse minoriteters (spesielt muslimers) ekteskapspraksiser fremstilles i den norske samfunnsdebatten og i deler av minoritetsforskningsdebatten som svært forskjellige fra den norske ”majoriteten”. Dette er spesielt synlig i politiets og medias behandling av "familiedrap".

Friday, May 18, 2007

Dansk Folkeparti: Totalforbud mot muslimsk hodeplagg

Leder i Dansk Folkeparti, Pia Kjærsgaard, vil ha et totalforbud mot det muslimske hodeplagg i Danmark. Kristne kors og jødisk kalott er derimot helt uproblematisk, mener Kjærsgaard:

Jeg ønsker et totalt forbud mot skaut i det danske samfunnet, sier Kjærsgaard til Dansk Radio og sier hun ikke ser noe forskjell på skaut eller heldekkende klesdrakt.
- Det er fullstendig likegyldig om det er snakk om skaut eller burka. Det handler om signalet. Det er undertrykkende, og jeg synes ikke vi skal akseptere det, fremholder lederen for det høyreorienterte partiet. Kjærsgaard mener forbudet kun skal gjelde muslimsk bekledning og synes jødiske kalotter og kristne kors er greit.
- Det er ikke det samme problemet. Da er det ikke snakk om lovreligioner, sier hun. Les mer



At kun islam og ikke jødedommen (og eventuelt også kristendommen) er en lovreligion er vel en mildt sagt omstridt påstand. Ellers er detå si at det signalet - i entall - det muslimske hodeplagget sender ut er "undertrykkende" en ekstremt essensialiserende og forenklende påstand. Det muslimske hodeplagget, og symboler generelt, har ikke en iboende mening som de bærer med seg over alt og til alle tider. Meningsinnholdet er ikke iboende, men blir tillagt, skapt og utfordret av posisjonerte aktører i forskjellige situasjoner og kontekster. Hijab på en ung muslimsk kvinne i Oslo som har gått på den franske klesdesign skolen Esmod har annet meningsinnhold enn hijab på en feks ung kvinne i Teheran som ikke nødvendigvis bruker den fordi den betyr mye for henne, men fordi hun er pålagt å bruke den av staten. Et symbol og/eller et klesplagg har heller ikke kun ett meningsinnhold til enhver tid, men har flere og ofte motstridende betydninger avhengig av hvem som bruker det, hvem som ser på bruken og i hvilke situasjoner. For de unge kvinnene som var informanter i min hovedoppgave betød hijab flere ting og gjerne flere ting på en gang- religiøs identitet, fellesskapsfølelse med andre kvinner som bruker hijab og med muslimer generelt, kvinnelighet, skjønnhet, trygghet, for noen: lojalitet med mødre som brukte hijab, eller for andre: opprør mot mødre som ikke brukte hijab, for noen et indirekte press fra venner, familie og bekjente - for andre ikke, for mange en protest mot det norske storsamfunnets negative fremstilling av islam og muslimer - og bruken av hijab sammen med "norske klær" var også for mange en måte å utvide begreper og kategorier som "norsk" og "muslim" på. Dette betyr ikke at hijab ikke kan henge sammen med undertrykkelse, tvang og press. Poenget er at det ikke er gitt en gang for alle.

Uttalelsen om at hijab signaliserer undertrykkelse eller er undertrykkende bygger på en forståelse av religiøs identitet og hijab som statisk, hvor hijab beskrives som et symbol og en praksis utenfor tid og rom - en ensartet og uforandelig praksis med et ensarted og uforanderlig meningsinnhold. En holdning blant annet Hege Storhaug er representant for når hun uttaler "- Hijaben gir meg assosiasjoner til nazistenes jødetegn og hakekors. Det første fordi kvinner skal være underdanige i islam, og det andre fordi islam er overlegen andre religioner". Slike syn på hijab er preget av det Uma Narayan kaller "kolonialistiske holdninger" som produserer kolonialistiske representasjoner". "Kolonialistiske representasjoner" reproduserer problematiske aspekter ved vestlig fremstilling av "de andre" - aspekter som har røtter i kolonialiseringshistorien. De kolonialistiske representasjonene tar ikke forbehold om at ulike kulturelle tradisjoner og praksiser praktiseres av bestemte grupper av ulike grunner på ulike tidspunkter, og fremstiller dem som fastlåste symboler og praksiser upåvirket av sosiale, økonomiske, kontesktuelle og relasjonelle endringer.

Og hadde det kun vært fordi det var undertrykkende tror jeg ikke Dansk Folkeparti hadde brydd seg så mye om det. Kvinneundertrykkelse er vel ikke en sak de er kjent for å være mest opptatt av...



Institut for Menneskerettigheder i Danmark uttalte torsdag at et forbud mot muslimske skaut vil være et brudd på den danske grunnlovens bestemmelse om religionsfrihet. Et forbud kan kun komme på tale dersom arbeidsfunksjoner ikke kan utføres på grunn av klærne, sier avdelingsleder Birigtte Kofod Olsen.
Les mer


Les også Randi Gressgårds artikkel: The Veiled Muslim, the Anorexic and the Transsexual: What Do They Have In Common
Les også: Vil kopiere Dansk Folkeparti

Godt politiarbeid?

At leder for politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, kan uttale at pågripelsen av Obiora var godt politiarbeid er mildt sagt sjokkerende. En pågripelse som ender med døden kan ikke sies å være godt politiarbeid. Ok, hvis det var en terrorist de måtte drepe for å avverge at personen drepte mange andre så kan man kanskje si det er godt politiarbeid. Men denne saken var jo ikke en slik sak. Eugene Obiora var ikke en bevæpnet terrorist, men en mann som kom på sosialkontoret for å be om hjelp. At det viser seg en av politimannene som er innblandet i denne saken er den samme politimennen som i 1999 ble anmeldt for rasistisk vold mot vaskehjelpen Sophia Baidoo - og også har vært involvert i flere tilsvarende saker - setter Johannessens uttalser i et grellt lys.

Obiora-saken må gjennåpnes og granskes krever Sps stortingsrepresentant Ola Borten Moe i følge Dagbladet. Jeg håper inderlig at dette kravet blir innfridd. Norge som rettstat kan ikke leve med at denne saken blir henlagt og glemt.

Gå inn på Krev respekt og signer på oppropet der.
Les også Don Martins appell fra demonstrasjonen 8. mai
Les Med rett til å drepe av Åse Brandvold i Klassekampen og Svart rettferdighet av Alfredo Biamont i Utrop
Oppdatering i Obiora-saken:

Monday, May 14, 2007

Troen på voldtektsmyter

Forsker ved NTNU, Mons Bendixen, har kartlagt holdninger til og forkomsten av seksuell trakassering blant elever ved tre sørtrønderske videregående skoler. Undersøkelsen viser triste tall:
Hver fjerde gutt er enig eller svært enig i at kvinner har en tendens til å overdrive hvor skadelig en voldtekt er. Hver tredje gutt mener en kvinne kan ha nytt voldtekten. Hver tredje gutt mener det er viktig å vurdere offerets fortid i en voldtektssak.

– Selv om de fleste elevene tar avstand fra dette, er det svært bekymringsfullt at spesielt mange gutter ser ut til å bagatelliserer skadevirkningene av voldtekt, sier førsteamanuensis Bendixen. Les mer i Adresseavisen

Tallene er trist lesning, men burde vel egentlig ikke være overraskende sett i lys av resultatene i rapporten Amnesty og Reform ressurssenter for menn la fram i april.

At voldtekt fremdeles knyttes til seksualitet og tenkes på som en seksuell opplevelse også for den som blir voldtatt er frustrerende og alvorlig. Er noe av problemet at de som har hørt jenter eller kvinner si at de fantaserer om å bli voldtatt eller ha sett voldtektsliknende porno hvor kvinnen ser ut til å ha nytt situasjonen ikke klarer å skille dette fra en reell voldtekt?

Et annet spørsmål er hva slike undersøkelser egentlig viser? Er det sier de kun tanker eller gir det også en indikasjon på potensielle handlingsmønstre? De som svarer at kvinner kan ha nydt å ha blitt voldtatt - er det mer sannsynlig at de kan voldta enn de som svarer det motsatte? Her er det kanskje forskjeller mellom ulike voldtekstsituasjoner og mellom ulike voldtekstforbrytere. Jeg vet ikke, og jeg vet heller ikke om det er mulig å gi godt svar på det spørsmålet.

Les også:
Undres kommentar
Tiqui: Kulturelle koder for avvisning ute til anbud

Sunday, May 13, 2007

Antropologer i bilder: Bronislaw Malinowski

I den sære serien "Antropologer i bilder" har jeg nå kommet frem til selveste Bronislaw Malinowski - mannen som ga oss Argonauts of the Western Pacific, kula-handel og deltakende observasjon. Bildet er fra hans feltarbeid på Trobriander-øyene (1915-1918).

Jeg er imponert over hans kritthvite skjorte og nikkers - for ikke å glemme strømpene og skoene. Klærne og stilen hans står i skarp kontrast til trobriandrene som sitter på hver side av ham. Han kan i hvert fall ikke beskyldes for å ha "gone native"...

Et Årsverk i Paris


Helgen 4-6 mai inntok Et Årsverk med en rekke kunstnere og musikere bydelen Belleville i Paris.
Nedenfor ser dere primus motorer Geraldine Eggerickx, Markus Mollestad og Jan Christian Mollestad utenfor La Bellevilleoise.




Thursday, April 26, 2007

Kort om voldtektsdebatten

Sagt på lekeplassen:
-"Ja, du Monica. Det blir tøft når døtrene våre kommer i puberteten - da må vi passe godt på. Det er jo enklere å ha gutter sånn sett".

Dette og liknende uttalelser jeg hører relativt ofte. Jeg hører også enkelte foreldre tulle med at når døtrene kommer i puberteten da kommer fedrene til å "stå med hagla i døra, hø-hø" når de kommer hjem med gutter. "Vi vet jo hvordan gutter er hø-hø". Jeg tenker Hva er dette her? Hva slags gammeldags seig smørje er det som tyter frem her? Er vi fremdeles på det stadiet hvor vi tenker at jentene må passes på, disiplineres og læres at de skal vokte seg, mens gutter er "natur" - de bare er som de er og det kan vi ikke endre, liksom? Hvis foreldre er redde for at gutter enten forgriper seg på jentene og/eller "smeller dem på tjukka", er det ikke da guttene vi må passe på og vi må lære hvordan skal forholde seg til jenter (og andre gutter selvfølgelig)?

Det er lang vei fra kommentaren i lekeplassen til voldtekt, men resultatene i den nye rapporten til Amnesty og Reform ressurssenter for menn som ble lagt frem i går tyder på forestillingene om at jenter og kvinner må passes på og " passe seg" og "Menn er menn, hø-hø" fremdeles sitter dyp i og dette medvirker til å legge skyld og ansvar på offeret.

En del av resultatene, heldigvis ikke alle, i rapporten og i debatten rundt resultatene i rapporten er så deprimerende og frustrerende at jeg foreløpig er tom for videre blogging om emne.

Les også:
Frps Jan Arild Ellingsens uttalelser om at "kvinner selv må ta ansvar for de signaler de sender ut"

Tuesday, April 24, 2007

Monday, April 23, 2007

Antropologer i bilder: Edward Evans-Pritchard

Cicilie nevnte dette bildet av Edward Evans-Pritchard i en kommentar til den forrige "Antropologer i bilder" posten min. Bildet er fra Evans-Pitchards feltarbeid hos azandene i Sudan på slutten av 1920-tallet (beklager at bildet ikke er gjort større, men kvaliteten ble veldig dårlig da jeg forstørret det). Det er et bilde som oser av klassisk kolonialisme. Samtidig er det verdt å huske på at Evans-Pritchard var skrevet noen fantastiske monografier hvor han går relativt langt - i forhold til sin samtid - i å forsøke å forstå azandene og nuerene ut fra deres eget ståsted - "på deres egne premisser" som det så fint heter.

Det er så mange detaljer å gripe fatt i på dette bildet. Tropehatten og klærne til Evans-Pritchard - i klassisk Mitt Afrika stil. For ikke å glemme pipen han har i munnen - den skal vel gi ham pondus og fremstille han som svært intellektuell og mandig. Måten han sitter på ligner på andre bilder jeg har sett fra samme tidsperiode hvor menn i samme type klær sitter på samme måte, men med jakttrofeer liggende ved sidene føtter eller ved sin side. Her er er flotte skinn og døde dyr bytte ut med zande-barn.... Legg også merke til barna som gir honnør-hilsen i bakgrunnen og mannen med hatt bakerst. Flere kommentarer er vel unødvendige...

Sunday, April 22, 2007

Dokumentar om venn med hukommelsestap

En venn av meg mistet hukommelsen for ca 7 år siden. Han har og har hatt et fullstendig hukommelsestap. Hva som utløste hukkommelsestapet er fortsatt ukjent. Han glemte alt - familie, venner, hvordan verden fungerer, hva familie er, sin egen historie, all annen historie osv. Den kroppslige hukommelsen som språk, det å spille gitar, og det å synge sanger han hadde lært tidligere osv hadde han derimot ikke glemt. Han er en utrolig intelligent fyr og selv om han fortsatt har amnesia og ikke husker livet sitt før disse 7 årene, har han klart å bygge opp livet sitt igjen og fungerer nå helt fint. Hele prosessen har vært utrolig trist, rar, spennende, skummel og merkelig for de som står ham nær og de som er bekjente av ham. I et antropologisk perspektiv har prosessen vært kjempe spennende fordi den berører temaer som: hva er identitet? i hvilken grad er identitet knyttet til hukommelse? hvordan henger kroppsliggjort kunnskap sammen med refleksiv hukommelse?

Det lages nå en dokumentarfilm om ham, og det ligger en forsmak på filmen på youtube

Antropologer i bilder: Margaret Mead


Dette er et bilde av den kjente antropologen Margaret Mead og en ikke navngitt kvinne fra Samoa. Bildet er såvidt jeg vet fra Meads feltarbeid på Samoa på 1920-tallet. Dette er kanskje veldig intern antro-humor, men jeg ler godt hver gang jeg ser dette bilde. Hvem studerer hvem her? Lurer på om hun følte seg like kjeitete som hun ser ut? Bildet er et godt eksempel på hvor lokete og malplassert man av og til føler seg på feltarbeid - samtidig som det er et klassisk "antropolog med sine informante(r)"-bilde.

Tror jammen meg at jeg skal starte en liten føljetong med bilder av kjente antropologer på feltarbeid.

Islam og KRL-faget

Helene Lindqvist har skrevet en master i religionshistorie om presentasjonen av islam i KRL-faget. Hun har sett på hvordan islam fremstår for alle elevene, med spesiell vekt på de ikke-muslimske elevene. I et innlegg i Atenposten, Ensidig om islam i skolen, skriver hun om noen av sine observasjoner og om hvilken rolle KRL-faget bør ha i fremtiden. Hun skriver blant annet om elevenes redsel for islam som en mystisk og diffus fare:
Redd for islam.
Klassene jeg observerte i hadde én muslim hver. Kommentarer som "Jeg skal til Bulgaria i sommer. Er det muslimer der? Er redd for å bli bombet" og "Blir det krig nå?" gjorde det tydelig for meg at flere av elevene var redd for islam, noe som ofte ble underkjent av lærerne.

Jeg merket meg likevel at elevene ikke snakket negativt om islam i seg selv, eller om å ha muslimer boende i Norge. De var rett og slett engstelig for den mystiske størrelsen islam som figurerer i mediene.

Engstelige tanker.
På den tiden jeg observerte, var dette spesielt aktuelt på grunn av Muhammad-karikaturene. At lærerne til en viss grad overså slike kommentarer, kan ha ulike forklaringer. For eksempel ønsket læreren kanskje ikke å lede elevene inn på spor som ikke var vesentlige i læreplanen, eller som kunne skape grobunn for fordommer.

Men når en jente på 13 år sier "De har vært sinte veldig lenge, tenk om det blir krig!", er det da hensiktsmessig av læreren å overse jenta? Vel, vi som er voksne visste jo at karikaturkrisen neppe ville utløse noen krig i Norge, men elevene visste ikke dette. Det er ingen grunn til å anta at å fortie elevers engstelige tanker gjør dem noe klokere eller mer tolerante.

Slukes ukritisk.
All den tid ingen eller svært få av holdningene elevene ga uttrykk for kan spores tilbake til læreplaner eller skolens lærebøker om islam, er det rimelig å anta at de i høy grad er basert på bildet av islam som gis gjennom norske medier. Denne informasjonen slukes tilsynelatende ukritisk.

Det finnes ingen grunn til å overbetone negative konflikter knyttet til islam i KRL-fagets læreplan. Men konfliktene forsvinner ikke fra ikke-muslimske elevers bevissthet hvis de ikke snakkes om.
Videre påpeker hun at KRL-fagets lærebøker fremstiller muslimer som en homogen størrelser og at muslimer først og fremst er muslimer ikke enkeltindivider:
KRL-fagets lærebøker gir et inntrykk av at det finnes bare én måte å praktisere islam og å være muslim på. Det kan synes som om muslimer driver med lite annet enn å være muslimer. Ikke-muslimske elever gis dessuten liten innsikt i at for mange muslimer er nasjonal eller etnisk identitet, klasse, profesjon, familie eller kjønn kanskje like viktig som religion.
Hun påpeker at det ligger et potensiale i faget, men at dette potensiale ikke utnyttes:
Hele oppgaven med å "forberede" elever av ulik bakgrunn på et stadig mer flerkulturelt samfunn kan naturligvis ikke ligge på KRL-faget. Utfordringene ved et flerkulturelt samfunn handler heller ikke utelukkende om religion. Men i alle tilfeller har KRL-faget absolutt potensial som meningsfullt dialogfag.

Likevel hjelper ikke det så lenge ingen utnytter dette potensialet.
....
Naturlig plass.
Selv om ikke-muslimske elever blir gjort kjent med islams normative trosgrunnlag, gjør det dem ikke særlig mer rustet til å være kritisk til mediers og andres negative fremstillinger av islam og muslimer. Jeg mener at fremtidens KRL-fag bør knyttes like mye opp mot samfunnsfagene som mot historiefaget.

Dersom KRL-faget er ment som et fag tilpasset det flerkulturelle samfunn, bør ikke læreplanskaperne eller lærebokforfatterne late som om dette samfunnet ikke finnes. Teolog Levi Geir Eidhamar har skrevet at "Den dagen hele befolkningen har fått gode kunnskaper om islam på skolen, vil eventuelle vrangforestillinger om islam trolig dø ut av seg selv".

Sin naturlige plass.
Jeg håper også det. Og jeg håper at islam og andre ikke-kristne religioner blir tildelt sin naturlige plass i det norske samfunnet neste gang læreplanen i KRL revideres - uansett om fritaksreglene er endret eller ikke.
Apropos alt og ingenting: Når jeg leste denne kronikken kom jeg til å tenke på religionstimene vi hadde da jeg gikk på videregående. Religionslæreren vår var en svært spesiell kvinne som var aktiv pinsevenn. Hun hadde ganske ekstreme synspunkter om det meste, men fremstilte disse synspunktene som om de var de gjengse holdningene i samfunnet - og hun avfeide glatt enhver diskusjon eller kritikk. På en muntlig prøve vi hadde en gang var et av spørsmålene: Er muslimer farlige, og hvorfor? Da en av elevene som hadde en svigerinne fra Iran prøvde å svare at dette var et merkelig spørsmål og en merkelig måte å stille et spørsmål på - spørsmålet antydet i seg selv at man skulle svare ja, svarte hun at "alle" viste at hvis en gruppe muslimer fikk bygge en moske i Norge ville den grunnen moskeen stod på for alltid være "muslimsk hellig grunn" og at følgelig ville alle muslimer forsvare dette stedet med våpen hvis feks bystyret ville rive denn emoskeen og bygge parkeringsplass der i i stedet. "og dermed ville muslimene starte en hellig krig på norsk jord". Dette hang ikke helt sammen med Lindqvists kronikk, men jeg bare måtte få skrevet ut denne lille walk down the memory lane.

se også posten: "-Overser det flerkulturelle" om etnisitet og religion i norske lærebøker

Tuesday, April 17, 2007

Overfallet på Kadra Yusuf - og idiotiske og farlige uttalelser fra Månefestivalen

Natt til fredag forrige uke ble Kadra Yusuf overfalt og banket opp. Foruten å selvfølgelig være et alvorlig og traumatisk angrep på et enkeltmenneske er overfallet også et alvorlig angrep på ytringsfriheten. Vold som respons på ytringer er alltid feigt og totalt uakseptabelt.

Utfra det som står om saken i media og det som har vært skrevet om Kadra Yusuf tidligere kan en få inntrykk av at Kadra Yusufs siste uttalelser om at Koranen bør nytolkes bare har vært et påskudd for å angripe henne. Deler av det somaliske miljøet har lenge hatt et svært problematisk forhold til henne, noe som Mohamed Noor, leder for somalisk kulturforening for barn og voksne også påpeker, og hun har flere ganger mottatt trussler. Hva som var den direkte bakgrunnen for angrepet og i hvilken grad debatten rundt Kadra Yusufs utspill har spilt inn får vi kanskje aldri vite.

Selvfølgelig er angrepet overfallspersonenes eget ansvar. Personer som vil andre vondt vil finne sine grunner og sine rettferdiggjørelser av dem i hva som helst. I etterpåklokskapens navn kan vi likevel reflektere over om utspillet hennes hadde blitt oppfattet som like kontroversielt og provoserende hvis VG hadde skrevet en noe mindre tabloid artikkel om Kadras uttalelser og ikke påstått at hennes utspill var "meget kontroversielt". En kan også spørre seg om utfallet hadde vært annerledes hvis Islamsk råd hadde gått ut etter VGs oppslag om Kadra Yusufs utspill og både tatt avstand fra Sarwars uttalelser om Kadra og kroppen hennes i VG og sagt at kravet om nytolkning er helt ukontroversielt og noe som pågår hele tiden (det siste har de nå uttalt, men først etter overfallet på Kadra Yusuf)? Dette får vi aldri svar på.

Når Månefestivalens pressetalsmann Jimmy Olsen har sendt ut pressemelding om at det eneste som nytter overfor imamer og Islamsk Råd er å "kline til dem så blod og tenner spruter" blir det de hevder er en støtte til Kadra Yusuf et idiotisk og farlig utspill:
Det nytter ikke å endre deres forhistoriske holdninger med et budskap som er pakket inn i bomull og misforstått snillhet. Det eneste som hjelper er å kline til dem så blod og tenner spruter.
Les resten av pressemeldingen her
Olsen gikk også langt i å antyde at overfallet var "bestillt" av imamer. Jimmy Olsen ser ut til å være nok en person som skal sko seg på Kadra Yusuf og hennes liv. Det er ikke første gang noen prøver å bruke Kadra Yusuf i sitt prosjekt - dette har HRS og Hege Storhaug gjort tidligere i følge blant annet Kadra Yusuf selv.

Slike uttalelser som Jimmy Olsen kommer med i pressemeldingen er farlige og kan virke som et klarsignal til enda flere voldsepisoder. På debatten om saken på dagbladet.no kom jeg blant annet over denne urovekkende kommentaren av en som hadde blitt inspirert av Olsen:

Jeg hater muslimer som ikke klarer å oppføre seg mer og mer
Skrevet av Marve 17.04.2007 kl. 12:57
Kom dere til helvete ut av landet vårt, jeg er så lei nå at jeg kommer ikke til å gråte hvis noen finner ut at vi må lære dere en blodig lekse. pakk og søppel...
Folket i månefestivalen kan regne med min økonomiske støtte hvis de bøtelegge
(Dette innlegget er nå fjernet fra Dagbladet.no)

Andre om Kadra Yusufs utspill om nytolkning av Koranen og om overfallet på henne:
Den nye redaktøren i Utrop Alfredo Biamont
Abid Raja
Shabana Rehman
Braanen i Klassekampen

Tuesday, April 10, 2007

Kontroversielle utspill

VG skriver i dag om at Kadra Noor går ut og sier at Koranen, eller retter sagt Koranens syn på kvinner, bør nytolkes. VG skriver at dette er "et meget kontroversielt utspill". Kadra Noor uttaler:

Det er Koranens syn på kvinner som bør fortolkes på nytt. Jeg savner en debatt
om hvilke rettigheter og plikter den moderne muslimske kvinnen har.

....

Kvinners posisjon har aldri blitt tatt opp tidligere. De få kvinnene som har forsøkt å sette dette temaet på dagsordenen, har blitt stemplet som vantro. Islamsk Råd bør definitivt ta opp denne problemstillingen. Men det blir nok ikke så enkelt med tanke på at alle som sitter i Islamsk Råd er menn.
Les mer
Kadra Noor er en tøff ung kvinne som kjemper viktige kamper. Men både hennes (slik den fremstår i VG) og VGs fremstilling gir inntrykk av at islam kun eksisterer i èn fortolkning og at muslimer er en homogen gruppe. Det er riktig at i mange miljøer vil Noors uttalelser være kontroversielle, og at det i flere muslimske miljøer og samfunn har vært liten debatt om kvinners posisjon. Men å si at kvinnens posisjon aldri har blitt tatt opp tidligere (slik det står i VG artikkelen) er både historieløst og kontekstløst. Kvinnens stilling i islam har lenge vært et sentralt tema innen islam. Kvinnens stilling i islam er, og har vært, et sentralt tema i diskurser tilknyttet islam helt fra 1800-tallet delevis på grunn av fokus på kvinnen fra vestlig sidel. Men kvinnen sto også sentralt i interne diskusjoner om flere av de muslimske landenes stagnasjon spesielt på 1800-tallet, hvor kvinnens stilling ble knyttet til stagnasjonen. Diskusjonen om kvinnens stilling har vært sentral i en islamistisk diskurs om misforholdet mellom det ”sanne islam” og tradisjon og kultur, som kan gjenfinnes både i muslimske land og blant muslimer i ikke-muslimske land. Det er viktig å ikke glemme alle de kvinner (og enkelte menn) som både opp igjennom historien og nå i samtiden diskuterer kvinners rettigheter og posisjon i lys av islam og innenfor islam. Kvinners posisjon innenfor islam og i Koranen har vært og er diskutert av aktører med en rekke forskjelle ståsteder og syndspunkter. Kvinners posisjon og rettigheter i relasjon til islam diskuteres av flere svært ulike muslimske kvinner i dag fra marokkanske Fatima Mernissi, til iranske Shirin Ebadi og til Amina Wadud og hennes kamp for at kvinnelige imamer kan lede bønn for forsamlinger båstående av både kvinner og menn, islamsk feminisme og mer ortodoks synspunkter. Islamsk feminisme et begrep som blir brukt i økende grad brukes om kvinner som argumenterer for og kjemper for kvinners rettigheter innenfor islam. Diskusjon om nytolkning av Koranen generelt sett har også vært et debatttema blant flere muslimer i forbindelse med en diskusjon om å gjenoppta bruken av lovtolknigsprinsippet ijtihad som vil si personlig tolking eller nytolkning på grunnlag av skrift og tradisjon (Det heter seg at ”ijtihads porter” ble stengt på 900-tallet og at de først har blitt åpnet ble gjenåpnet av reformtenkere på begynnelsen av 1900-tallet.

Jeg tror det er viktig å vektlegge denne heterogeniteten innen islam, en bevissthet om dette mangfoldet vil kanskje gjøre det lettere å både høre og gi rom til ulike stemmer og meninger om og innen islam -og det vil også kanskje gjøre Kadra Noors kamper lettere.

Når det er sagt er det ikke Kadra Noors uttalelse jeg oppfatter som mest kontroversiell (les: opprørende) i VG artikkelen - det er derimot pressetalsmann i Central Jamaat-e Ahl-E Sunnat, Gulam Sarwar sitt svar til Kadra Noor (I ettertid legger jeg inn en beskjed om at jeg her mente å være sarkastisk, men at dette kom dårlig frem: Selvfølgelig oppfatter ikke jeg Noors utsagn som kontroversiellt eller opprørende, men jeg oppfatter derimot Sarwars utsagn som opprørende - dette kom nok litt dårlig frem sett på bakgrunn av Drusillas kommentar):

- Vi kan ikke forandre Koranen eller islam på grunn av henne. Vi tar
avstand fra hennes uttalelser, hun har ikke noe med å krenke vår religion.
- Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan
ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener.
Les mer
Merkelig utspill. Hvilken rolle spiller det om hun er pen eller har fin kropp, eller i og for seg kvinne?
Les også: Likestillingsminister Karita Bekkemellem reagerer kraftig på Sarwars uttalelser og kaller dem diskriminerende.

Les mer om islamsk feminisme:
Konferanse for muslimske feminister i Barcelona i fjor
Se flere artikler i Dagbladet, Ny Tid
Les om islam og feminisme i Fokus
Om islamsk feminisme som forandrer Iran på amnesty.no
Les Islamic feminism: what's in a name i den egyptiske avisen Al-Ahram

Saturday, March 31, 2007

Amnesty's aksjoner

Jeg oppfordrer alle til å gå inn på Amnesty.no og gi deres underskrift på de aksjoner de har gående der. Feks på denne saken:

To kvinner fra Sudan, Sadia Idriss Fadul og Amouna Abdallah Daldoum, er dømt til døden ved steining for utroskap. De risikerer å bli henrettet i nær framtid. Send appell nå!


Status: Aktiv
Antall underskrifter:


Sadia Idriss Fadul (22) ble dømt til døden ved steining den 13. februar, og Amouna Abdallah Daldoum (23) fikk samme dom den 6. mars. De ble begge dømt for utroskap i en rettssak i Managil-provinsen i det sentrale Sudan. Etter det Amnesty erfarer hadde ikke kvinnene advokat til stede under rettsaken, og de var ikke i stand til å forsvare seg selv på grunn av språkproblemer. Førstespråket deres er et lokalt stammespråk og rettssaken foregikk på arabisk. De ble ikke tilbudt noen form for oversettelse.

Begge kvinnene er gifte og har barn, og Sadia Idriss Fadul har et av barna sine hos seg i kvinnefengselet i Wad Madani.




Friday, March 30, 2007

VG, imamer og vestlige verdier

"Hørte imamen advare mot vestlige verdier" er tittelen på en sak som er slått stort opp på vg.no. Saken dreier seg om at Stoltenberg var og hørte på en fredagspreken i Mesjid Istiqlall i Djakarta, en av Asias største moskeer. At det finnes enkelte imamer som i sterke ordlag fordømmer "Vesten" og vestlige verdier er hevet over enhver tvil, men det virker litt merkelig at VG mener dette er et eksempel på en slik sak - for hvis man leser teksten litt nøyere står det at imamen skal ha sagt:
"Vi bør ikke bare være interessert i å lære samfunnsutviklingsideer
introdusert av vesten gjennom deres sosiologiteori som ikke tror på noen Gud,
noen religion."

Noen som la merke til "bare"? - slik det står oversatt her avviser han ikke vestlige verdier, men sier at de ikke bare skal være interessert i vestlige sekulære sosiologiske teorier. Er det å advare mot vestlige verdier?

Videre skriver VG at imamen, professor Didin Hafidhuddin, angrep individuell intellektualisme, men når de skal trekke frem hva han eksplisitt sa står det:
"Et velferdssamfunn skal dekke folks behov for mat, klær, bolig, utdanning
og helse. Dette må bli sikret gjennom kollektivt ansvar av regjeringen og
samfunnet, for å unngå sult og økende sosiale forskjeller."

Hm, høres ut som sosialisme spør du meg, og ikke angrep på "veslig verdier" - noe Stoltenberg også påpeker. Nå kan det selvfølgelig være at imamen har hatt anti-vestlige utsagn som VG ikke har tatt med i artikkelen, men hvis vi skal ta utgangspunkt i det som faktisk står der så ser det ut til at VG har gjort en ikke ukjent "det farlige islam"-vri på denne saken.

Manglende opprørsvilje - for mette på kaffe&kaker?

Lorenz Khazaleh har skrevet en tankevekkende artikkel Mer opprør, takk! i Utrop om Norge som et ekstremt konformistisk samfunn og hvor han etterlyser en opprørsvilje:

Man bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere, men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk. Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk ved befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser etter å bli likt av nordmenn, har jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.

I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer - også med referanse til andre forskningsarbeider - at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsettinger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han. For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest har etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.

Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig om på et seminar på Blindern.

Også i dag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly, eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.
....

“Gateslagene som forsvant” er derimot tittelen på en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sleit med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.
....

Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikerne. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere. Les mer

(det som følger er mine ord - det skulle ikke vært innrykk her,men av en eller annen grunn får jeg ikke fjernet innrykket:)Khazeleh er inne på noe sentralt her. Men hva er det egentlig som skaper denne mangelen på opprør? Er det "Godt norsk"- mekanismen som slår inn - er vi innsosialisert til å tro at alt i Norge er så bra og gjøres på den beste måten? Kanskje, men samtidig klages det mye på politikere og på politiske beslutninger - men, dette fører som Khazeleh skriver sjelden til "opprør". Og det som ser ut til å få folk til å klage mest er bensinpriser(!). Er det kombinasjonen av en tro på at staten kan ordne opp i alt (velferdsstatens utilsiktede passiviserende virkning), en enorm vekst i velstand (har nordmenn det stort sett for godt til å gidde å la seg engasjere og gjøre opprør - er vi for mette på kaffe&kake?) og den norske likhetslogikken som er med på å skape borgere som ikke vil, tørr eller gidder å gjøre opprør? Eller gjøres det opprør på andre skjulte måter?

Sunday, March 18, 2007

HonestThinking - seriøs nettside?

Til dere som ikke har fått fulgt med (og til deres som har gjort det også...) på ordvekslingen mellom Håvard Simensen og HonestThinkings Ole Jørgen Anfindsen i Aftenposten så har Simensen en oppdatering her.
Simensen har også en samling av sitater fra Anfindsen og HonestThinking. De er verdt å ta en kikk på og reflektere over. At redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen har kalt HonestThinking for "en av de mer seriøse nettstedene" er mildt sagt merkelig.

Det er kanskje spesielt alarmerende at Anfindsen mener at å la være å advare mot følgende av innvandring er ukristelig og dermed maner til religionskonflikt (Anfindsen legger seg her på samme linje som en del av ytringene på kristenblogg.no):

Kristenfolket ser ut til å være lammet av en blanding av snillisme, feighet og kunnskapsløshet når det gjelder den demografiske utviklingen. Det er betydelig fare for at Europa kan komme til å oppleve en balkaniseringsprosess som vil få oppløsningen av Jugoslavia til å blekne. Alternativt kan hele kontinentet bli innlemmet i Eurabia, slik meget sterke krefter jobber målbevisst for.

Vi er allerede nå i en situasjon der taushet og unnfallenhet er ukristelig. Sinnelagsetikk kommer til kort her; vi må også trekke inn konsekvensetikk. Og konsekvensene av det multikulturelle selvbedraget vil sannsynligvis bli enorme. Det er slett ikke utenkelig at Europa er på vei mot et nytt blodbad, og selvrettferdige, arrogante og bedrevitende kristne har en betydelig del av ansvaret. Saltet har mistet sin kraft for lengst, ser det ut til. Les mer

Anfindsen kaller blant annet en oversikt over framtidig innvandring et "tsunami varsel". Denne metaforen er uanstendig og farlig, og er en del av en utvikling i samfunnsdebatten som jeg finner s vært skremmende. Se blant annet det jeg skriver i "Syltelabber, grisehyl, "Demokratene" og annet svineri".

Thursday, March 15, 2007

"Ser hodet mitt stort ut i denne?" - bok som gjør verden mer forståelig


Dagsavisens Nina Med skrev i går om boken "Ser hodet mitt stort ut i denne?" av australske Randa Abdel-Fattah. Nina Med beskriver boken som "et lite stykke politisk sprengstoff" og mener det burde leveres med påskriften "Må leses av alle med og uten hijab", og foreslår sågar at boken tas med på pensumlisten på ungdomskolen og ex.phil! Nina Med skriver:
«Ser hodet mitt stort ut i denne?» handler om en australsk tenåringsjente og hennes vei gjennom identitetslabyrinten på vei til voksenlivet. Hun shopper med venninnene sine, ser på tv, krangler med foreldre og lærere og forelsker seg. Et ganske gjennomsnittlig tenåringsliv, med andre ord. Det enkle trekket som vil gjøre dette til en eyeopener for alle oss som ser på oss som rimelig fordomsfrie og opplyste individer, er at hovedrolleinnehaveren, Amal, er en muslimsk jente som har bestemt seg for å gå med hijab. Vi ser det australske samfunnet gjennom hennes øyne, vi opplever bombingen på Bali, og vi tar del i følelsen av å bli sett på som annerledes på grunn av et tøystykke på hodet.
Nina Med beskriver hvordan boken tvinger henne til å se sin egen uvitenhet i øynene:
Jeg skulle ønske at Amals skildring ikke fremsto som oppsiktsvekkende og informativ. Men jeg blir tvunget til å se min egen uvitenhet i øynene når jeg leser om alle utfordringene hun møter. Hvor vanskelig det er å være forelsket og ikke kunne kysse før ekteskapet, for eksempel. Hvor tungvint det er å snike seg til bønn i skolens lagerrom tre ganger om dagen. Eller hvor slitsomt det er å hele tiden bli konfrontert med hvordan man fortsatt kan være muslim etter 11. september. Og jeg lar meg opplyse når jeg leser om de sterke gledene hovedpersonen har av sin tro; hvilket forhold hun har til bønn, eller hvordan det føles når fasten er over.

Abdel-Fattah skildrer Amals liv med humor, selvironi og rene fakta. Innimellom tipper hun over i det defensive og pedagogiske, og legger ut om islam som toleransens og solidaritetens religion, en tro som aldri vil kunne forsvare selvmordsbombing eller terror. Opplysningsprosjektet hennes ville blitt mer autoritativt om hun hadde holdt seg til hovedregelen «Show, don’t tell», og ikke avslørt de politiske poengene med store bokstaver. Men slik vil det kanskje nødvendigvis være så lenge forfatteren føler hun har noe å forsvare.
Les mer.
Nina Med avslutter med å skrive at vi trenger flere slike hverdagsfortellinger med muslimske jenter i hovedrollen, og at "vi trenger bøker som gjør fordommene våre gjennomsiktige, som gjør verden mindre og mer forståelig. Som faktisk kan forandre livene våre." Jeg er helt enig! I samfunnsdebatten fremstilles muslimer som "annerledes" og nærmest som "uforståelige" for "oss andre". Det er utrolig viktig at det kommer frem andre bilder og fortellinger av, om og for muslimer - bilder og fortellinger som viser at muslimer er sammensatte og komplekse mennesker som alle andre mennesker (dette burde jo vært en selvfølgelighet, men det ser dessverre ut til at det ikke er det i dagens debattklima). Egentlig er det helt absurd, men vi trenger faktisk fortellinger og bilder som viser at muslimer har og forholder seg til de samme gleder, sorger og problemstillinger som "majoriteten" - (en liten titt på temaer jeg tar opp i denne bloggen synliggjør dette absurde, men svært sentrale behovet). Som en av de unge norske muslimske kvinnene som var informanter i min hovedoppgave sa:
"det blir krevd av meg at jeg må kunne svare på alt. For eksempel krigen i Tsjetsjenia, B-gjengen og tvangsektskap. Samtidig må jeg takle alle andre ting. Jeg har jo hodet fullt av andre ting som du sikkert også har: trikken er forsinket, problemer på jobben, innpåsliten foreleser osv".
Jeg har selv ikke lest Abdel-Fattahs bok ennå, men den skal anskaffes og leses snarest:-)

Les også om Abdel-Fattahs bok i The Independent
Og intervju med Abdel-Fattah på abc.net

Se også Undres post Prinsesse, du vakreste du! som tar opp et beslektet tema - betydningen og hvithet og svarthet og unge svarte jenters forhold til egen farge. Dette er en spennende post som jeg har planer om å ta utgangspunkt i i en ny post på min blogg.

Sunday, March 4, 2007

Mens vi venter på våren....



Nei, jeg har ikke tatt dette bildet. Og det er neppe fra i år. Jeg bare lengter sånn etter vår og sommer, og dessuten så har jeg skrevet om så mange deprimerende ting i det siste at behovet for blomster meldte seg.

Al-Arian og the Guildford four

I forrige uke så jeg dokumentaren "USA mot Al-Arian". En sterk og vellaget dokumentar, av Line Halvorsen, som også har laget dokumentaren "Et steinkast unna" om om palesinske barn på Vestbredden våren 2003. I "USA mot Al-Arian" følger vi Sami Al-Arian og hans familie. Det er imponerende hvor nært innpå familien vi kommer, og det vitner om styrke både hos Samis familie og hos Line Halvorsen. Uavhengig av hva man måtte mene om Midtøsten-konflikten eller "kampen mot terror" - doukmentaren er en sterk fortelling om enkeltindividers kamp mot en statlig overmakt, om barn som er frarøvet sin far og om en sterk kvinne, Nahla Al-Aria, og hennes kamp for å trøste sin barn, støtte sin mann og for å bevare sin egen psykiske helse i en traumatisk situasjon. Rettsprosessen og de prøvelsene familien går igjennom gir assosiasjoner til både Kafkas Prosessen og til Catch 22.

Tilfeldigvis så jeg "I fars navn" noen dager før jeg så dokumentaren om Al-Arian. "I fars navn" er en utrolig sterk filmatisering av historien om the Guildford four - en gruppe mennesker som ble uskyldig dømt for en terroraksjon i England i 1975. En film hvor blant annet Daniel Day Lewis er fantastisk i hovedrollen som Gerry Conlon. Likhetstrekkene mellom disse to filmene og historiene bak dem er slående. Begge handler om de menneskelige omkostningene og rettssikkerhetens magre kår i "kampen mot terror". De handler om behovet for syndebukker, og om at hvis du har har en bestemt etnisk/religiøs/nasjonal bakgrunn (The Guildford four var nordirske katolikker og Al-Arian arabere/muslimer) faller bevisbyrden på deg - det blir din oppgave å bevise din uskyld, ikke aktorates oppgave å bevise din skyld, og de handler om maktarroganse og en mangel av evne til å innrømme feil blant personer i statsapparatet.

I 2005, 30 år etter at de ble fengslet, mottok the Guildford four og deres familier en beklagelse av Tony Blair. Det gjennstår å se om familien Al-Arian noen gang får en beklagelse av USA for det de har måttet gå igjennom.

Det blir også spennende å følge med på hvilke(t) land som er villig til å ta i mot Sami Al-Arian og hans familie når han en gang slipper ut av fengsel. Tviler på at Norge melder seg...

Wednesday, February 28, 2007

Syltelabber, grisehyl, "Demokratene" og annet svineri

Det er komisk, det er trist og det er provoserende. Bystyremedlem i Bergen Kenneth Rasmussen, representant for "Demokratene", skal legge frem som forslag for bystyret at de skal henge opp syltelabber i lyktestolper og at det skal spilles grisehyl over høytalerene på Torgallmenningen, i Bergen! Hvorfor? Jo, for å forhindre muslimer å be på Torgallmenningen. Bergen Moske, med sin 1700 medlemmer, må ut av sine lokaler fordi de kommunale lokalene ikke tilfredstiller brannforskriftene. Bergen moske vil at kommunen skal forbedre lokalene slik at de kan brukes som midlertidige lokaler frem til de nye lokalene trossamfunnets har kjøpt er ferdigstilt. Hvis ikke vil de holde fredagsbønn på Torgallmenningen i Bergen som en markering og protest sier Abdelmajid, medlem av trossamfunnet og vararepresentanter for Arbeiderpartiet i bystyret. Kenneth Rasmussen blir tydeligvis ekstremt provosert og sammenlikner muslimenes "trussel" med den tyske okkupasjonen i 1941:
Muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, er et like
stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941. For det første skal
ikke noen menigheter få lov til å utøve sin religion på Torgallmenningen eller
andre steder der allmennheten ferdes. Det vil bare skape krangel og alvorlige
situasjoner. Les mer

I hvilken grad det å spille grisehyl over høytalerene og å henge syltelabber i stolper og lykter på Torgallmenningen kan oppleves som et overgrep - også for ikke-muslimer, sier Rasmussen ikke noe om. Forøvrig støtter Vidar Kleppe Rasmussen: "Jeg er helt enig med Kenneth Rasmussen i at det er ingen løsning at muslimene skal stå med rompa i været i byens storstue, Torgallmenningen og ha fredagsbønn"

Det er en komisk og ekstremt barnslig reaksjon, og det er også komisk at disse menneskene Rasmussen og Kleppe tilhører et parti som kalles "Demokratene". De burde heller kalle seg "Krakilene", "kverulantene" eller "Nei til muslimer, homser og annet svineri"-partiet. Alt annet enn "Demokratene"!

Det som ikke er komisk er at slike uttalelser og innspill virker inn på og former virkeligheten - og ekstremistene på alle kanter tar opp plassen i samfunnsdebatten. Rasmussen og Kleppe er komiske, men de er også en del av en samfunnsutvikling vi ikke kan le av - som er dypt alvorlig, og som handler om Norge og Europas anstendighet og fremtid. Rasmussen og Kleppe er ekstreme og komiske, ja, men veien er ikke så lang til uttalelser og synspunkter som i større og større grad ytres og har gjennklang hos mer seriøse samfunnsaktører. Grensene for hva som er greit å ytre om spesielt muslimer flyttes hele tiden. Hallgrim Bergs bok "Amerikabrevet - Europa i fare" er ett av de siste eksemplene på dette. Å kalle barnefødsler en "invasjon" som Berg gjør, og bønn i det offentlige rom som "okkupasjon", som Rasmussen gjør, er drøy kost. Og langt over grensen for hva jeg vil anse som en sivilisert og konstruktiv samfunnsdebatt. Jeg lurer på om disse menneskene selv tror på det de sier - skjønner de virkelig hva en okkupasjon eller en invasjon vil si - skjønner de det grusomme og alvorlige i slike begreper? Mener de virkelig at fødsler og bønn kan beskrives med slike alvorlige begreper?

Det som skremmer meg er at jeg har møtt likende påstander og holdninger fra flere hold og i flere ulike miljøer - fra mennesker som er svært ulikt posisjonert i samfunnet - fra anonyme uttalelser på diverse blogger, til pengesterke personer i det privatenæringsliv, til professorer.

De islam- og muslimfiendtlige holdningene og handlingene som ytres og utføres av dem som sier de kjemper for Europas/"Vestens" verdier og fremtid er selv med på å sette verdier som toleranse, åpenhet, demokrati, anstendighet, respekt og medmenneskelighet(som jeg ikke mener ikke er Europas eller "Vestens" verdier, men verdier som er mer eller mindre tilstede i ulike samfunn i ulike epoker) i fare. De ødelegger de verdiene de selv mener de kjemper for. Den klassiske "Kaster barnet ut med badevannet"-tabben.

Det paradoksale er at aktører som hevder slike holdninger, eller på andre måter er kritiske til muslimer som en gruppe, høylytt hevder at de knebles og at samfunnsdebatten styres av venstrevridd "politisk korrekthet". Anders Heger påpeker det samme paradokset i sitt innlegg "Det nedrigste" i Dagsavisen:

Dette begynner å bli en så vanlig affære at det ikke burde være verd et løftet øyebryn. Det går knapt en dag uten at de som aldri slipper til står fram, i stadig tydeligere og mer omsvøpsløs form. Avisspaltene og fjernsynsstudioene står vidåpne for dem. De politiske partier legger opp sin retorikk og politiske praksis etter dem. Deres budskap er repetert til det kjedsommeligste, det innledes alltid med en furten påstand om at de er blitt usynliggjort, men nå er det på tide. Og det til tross for at ingen politiske meldinger har vært gjentatt så ofte på våre kanter av verden, av så mange mennesker og i så mange varianter. Enten man ser det over det siste året, de siste femti år, eller de siste fem hundre år.
I forhold til Bergs påstander om at muslimers barnefødsler representerer en invasjon skriver Heger:
I dypeste alvor ble dette poenget løftet fram som en hovedutfordring da Bergs budskap ble diskutert på RedaksjonEn samme kveld: De får flere barn enn oss. Fortsetter det, i et par generasjoner, er de mange, mange flere enn oss. Og hva gjør vi da? Der satt professorer og politikere og klødde seg i sine grånende og halvskallede hoder, mens ånden fra Hallingdal smilte fornøyd. Ved fødselstallenes grusomme matematiske konsekvens var trusselen mot vår kultur blitt synlig bortenfor diskusjon.
Ingen sa hva sies burde: De ufødte barn skal ikke dømmes som terrorister eller kulturødeleggere. De barn som kommer skal arve jorden. Ønsker man at en folkegruppe ikke skal reprodusere seg, har man egentlig sagt at man ønsker den utradert.
Den som er uforskammet nok til å reise fingeren, peke på «de andre» og si: «Du skal ikke føde så mange barn», han har rett: Denne sivilisasjonen er i fare. Han er nemlig selv i ferd med å kvele alt som er sivilisert i den.
Se også:
-Lars Gule mener Hallgrim Bergs påstander muslimsk invasjon i "Amerikabrevet" er på linje med klassisk antisemittisk konspirasjonstenkning.
-Se også Gule i Dagbladet
- AUF i Hordaland anmelder Rasmussens utspill for brudd på rasismeparagrafen.
-Hverken Samlaget eller Gyldendal ville utgi Hallgrim Bergs bok.

Saturday, February 17, 2007

"Happy ending - for hvem?" del 2

Leder i African Youth in Norway, Thomas Prestø, peker i debattinnlegget Med referanse til min eller din historie i utrop.no, på noen av de samme problemstillingene som jeg forsøkte å ta opp i posten Happy ending? - for hvem, en post som tok utgangspunkt i en samtale jeg overhørte etter å ha sett filmen Babel. Hva er det som skaper gjennkjennelse og medfølelse? Hvorfor er det slik at det er lettere å gjennkjenne og forstå visse mennesker og ikke andre? Og hva gjør det med oss?

Thomas Prestø skriver i debatt innlegget sitt:
.....
Som i alle diskusjoner og foredrag kom det opp mer enn et sitat. Et annet jeg bet merke til, var fra en annen som også gikk på samme linje. Det er her kanskje relevant å nevne at disse to studentene tok utviklingsstudier samt har tatt kurs i flerkulturell forståelse.

”filmen THE PASSION OF JESUS brakte meg til tårer, den lidelsen varumenneskelig.”

Igjen vil jeg påpeke hvilken nytte jeg har av å være kjent med ulike meditasjonsmetoder. Det er kanskje litt selvgratulerende men jeg opplevde meg selv som ekstremt høflig og diplomatisk da jeg kom med følgende svar: ”all menneskelig lidelse gir meg ubehag hvis ikke smerte”.

Grunnen til at jeg følte meg såpass diplomatisk var fordi denne studenten få minutter tidligere hadde stilt seg spørrende til hvorfor afrikanere og andre ikke bare kunne komme over slavetiden, det var jo så lenge siden og det var jo ikke så grusomt som en skal ha det til.

Jeg har enda ikke helt forstått hvorfor det er lettere for mange å identifisere seg med lidelsene til en vi ikke kjenner, som levde for flere tusen år siden, i en film produsert av en hvit man, hvor Jesus kunne vært Bergenser og samtidig totalt mangle evnen til å identifisere seg med senere og fremdeles pågående menneskelige lidelser. Videre stiller jeg meg totalt uforstående til mange nordmenns vonde følelser rundt det at Tyskland okkuperte Norge.

Jeg er ikke i hovedsaken kritisk, men blir det, når de samme 25+30 åringene som forteller om dette med tårer i øynene ikke kan forstå at det er vondt for afrikanere å snakke om noe som med arabisk og vestlig slavebinding lagt til sammen varte i 1 300 år! Tyskerne behandlet nordmenn relativt pent. Afrikanere har helt til 80-tallet opplevd lynsjing, og opplever fremdeles rasisme og diskriminering med døden til følge: SLAVERIETS ARV. Det var senest på 70-tallet at siste taterkvinne ble ”kastrert” her i Norge, og ikke mer en noen måneder siden siste kjente sak, med det mange afrikanere refererer til som institusjonell rasisme med døden til følge, Trondheimsaken fant sted. De som var slavebundne hadde 7 av 7 kriterier for posttraumatisk stress disorder.
....

Mitt spørsmål til verden er: hvorfor er dette så utrolig, utrolig vanskelig å forstå for så mange hvite? Hvorfor er det så vanskelig for mange å finne frem til det stedet som utløser empati og forståelse for svarte, innvandrere og afrikanere, når de kan ha det med en rekke Hollywood kreasjoner? Er det virkelig så enkelt at disse kreasjonene likner på dem, og at afrikanere ikke gjør det?
Les mer

Selvom jeg er helt enig i at det i Norge i altfor stor grad har fremstilt Norge og nordmenn kollektivt som ofre under 2.verdenskrig og i altfor liten grad har tatt et oppgjør med norske statsborgeres delaktighet i overgrep og sammarbeid med nazistene ( se også det jeg skriver i denne posten), mener jeg Prestø har en altfor essensialiserende og generaliserende fremstilling av nordmenn: Er for eksempel ikke norske jøder "nordmenn"? Nazistenes behandling av dem var langt fra "relativt pent". En relativt stor andel av Norges befolkning var det man kaller stripete under den tyske okkupasjonen, og skremmende mange så gjennom fingrene eller hjalp til med fengsling og deportering av norske jøder. Mange levde ikke under et konstant trusselbilde - men det var også mange som risikerte og ofret sine liv - som ble fengselt, torturert og internert - både jøder og ikke-jøder.

På tross av denne essensialiseringen mener jeg Thomas Prestø stiller svært viktige spørsmål - hva er det som skaper empati, forståelse og gjennkjennelse?

Æresdrap og "Flertallets bekvemmelighet" del 2

Som en oppfølging av min post Æresdrap og flertallets bekvemmelighet gjenngir jeg her deler av artikkelen Norge på toppen i kvinnedrap i Ny Tid hvor Dag Herbjørnsrud skriver:
Det norske krimåret 2007 ble innledet med familiedrapet på Storhaug i Stavanger 31. januar: Den ressurssterke familiefaren Alf Thomas Johansen kvalte sin kone, sin datter og sin sønn – før han tok sitt eget liv på badet i deres eget hus.
Drapet er på mange måter typisk for drapene i Norge, viser 2006-statistikken som Kripos la fram bare noen dager før familiedrapet: 33 personer ble drept i fjor, hele 20 av dem kvinner. Det betyr at 61 prosent av alle norske drapsofre i 2006 var kvinner, mens tilnærmet alle drapsmenn var, nettopp, etnisk norske menn.
.......

I det store flertall av 2006-drapene forelå det en «kjent relasjon mellom gjerningsperson og offer»: I praksis betyr det at den norske mannen kjente den norske kvinnen, ofte kone eller ekskjæreste, som han drepte.
Norske medier har også i 2006 viet størst oppmerksomhet til drap der overgriperen skal ha hatt «utenlandsk opprinnelse», men knapt noen norske medier har sitert Kripos’ egen uthevede innledning til pressemeldingen som ble sendt ut 17. januar i år:
«Den typiske gjerningspersonen er en norsk mann i alderen 30-40 år som har en nær relasjon til offeret. Det er ofte rusmidler med i bildet. Offeret er i godt over halvparten av tilfellene en norsk kvinne. Drapene begås oftest med kniv, finner sted i det private rom og utløses statistisk sett oftest av krangel eller som følge av sinnslidelse.»
Antall drap har gått noe ned de siste årene i forhold til for ti år siden. Men andelen kvinnedrap i Norge har økt i forhold til på slutten av 1990-tallet: I praksis betyr dette at færre menn drepes (27 i 2005-06 mot 48 i 97-98), noe som er nesten en halvering. Samtidig blir stadig flere kvinner drept (35 i 2005-06 mot 27 i 97-98).
.......

Gammel macho-kultur råder
– Man forstår ikke familiedrapene på en korrekt måte, derfor blir de heller ikke tatt nok på alvor.
Det sier psykolog Ragnar Kværness i Alternativ til Vold. Han reagerer på hvordan blant annet politiet omtaler familieutslettelsen på Storhaug i januar som en «familietragedie».
– Drap er ikke lynnedslag, men mord. Som regel er drapene bare slutten på en serie med overgrep. Drapene virker overraskende bare fordi både ofre og overgriper har klart å skjule problemene, sier Kværness.
Asta B. Håland er leder av kvinnegruppa Ottar. Hun uttaler:
– Når menn utrydder familien sin slik, er det tegn på at de ser på kvinnen og familien som sin eiendom og knyttet til sin ære. Kvinner i Norge topper krimstatistikken bare som ofre for mishandling, voldtekt og som drap.
Les mer

Sunday, February 11, 2007

Happy ending - for hvem?



Da jeg tårevåt stavret meg ut av kinosalen etter å ha sett Babel lørdag kveld, overhørte jeg en samtale mellom to kvinner i 20-årene:
-"Den var veldig trist da"
- "Ja, men det ble jo skikkelig happy ending - det gikk jo bra med alle til slutt. Barna ble jo reddet og hun dama overlevde jo"
-"Men det gikk jo ikke så bra med hun nakne dama"
-"Nei, men hun var jo helt far out".
I Babel kan man si at det til slutt går bra med den hvite amerikanske familien, men det går ikke spesielt "bra" med den mexikanske "nannyen" eller familien i Marokko. Jeg opplevde at Babel viser menneskeverdets universialitet, men også hvordan mangel på kommunikasjon hindrer oss i å forstå/erfare "andres" menneskeverd. Det er dermed et paradoks at det er for de kvinnene var lettere å identifisere seg med hvite amerikanerene, enn med en ung japansk jente eller en marokkansk gjeter?

For noen dager siden stod denne overskriften på dagsavisen.no: "Det er fælt å si det, men folk er lei av å se svarte folk som sulter". Artiklen forteller at nordmenn ga mindre til de fem største hjelpe organisasjonene i 2006 enn begge årene før; givergleden etter tsunamien er blitt borte skrives det. Saker som dette forklares gjerne med at det er lettere å ha empati med de vi kjenner oss igjen i - de vi kan identifisere oss med. Men hvem vi identifiserer oss med er ikke gitt apriori - det handler om hvilke inntrykk vi får av andre, blant annet gjennom hvordan andre fremstilles i feks media. Hvem man identifiserer handler ikke om fysisk nærhet - tyske nazisters masseutryddelse av tyske jødene er et av mange eksempler på det. Det handler ikke nødvendigvis om sosial og kulturell nærhet - Fredrik Barths introduksjon til Ethnic Groups and Boundaries - som nå er en antropologisk klassiker - viser oss at antatt kulturelle likhet eller kulturell forskjell nødvendigvis ikke er reell kulturell likhet eller forskjell. Det handler om hva som trekkes frem og vektlegges som sosialt relevante forskjeller og likheter - og av hvem. Klassifisering og kategorisering er en viktig del av det å være menneske. Kategorisering er grunnleggende for menneskers evne til å oppfatte, tenke, handle og tale. Konstruksjonene av ”oss” og ”dem” handler om forutsetning for, og avgrensning av, fellesskap. Etnisk og sosial klassifikasjon er med på å skape orden. Men kategorier oppstår og brukes alltid i bestemte historiske, sosiale og kulturelle kontekster, og inngår i maktrelasjoner, for eksempel mellom de som kategoriserer og de som kategoriseres - og kategoriseringer kan usynliggjøre at vi alle er unike individer samtidig som vi alle deler et universelt menneskeverd.

Cora Alexa Døving ved Senter for studie av Holocaust og livssynsminoriteter trekker i kronikken "Muslimen" og "jøden" en parallell mellom forrige århundrets antisemittisme og forestillingen om muslimer i dag. Kronikken handler på sett og vis om det jeg prøver å peke på - hvordan mennesker kategoriseres stereotypier som usynliggjør enkeltmennesker og deres universelle menneskerverd.

Thursday, February 8, 2007

Reserver deg mot telefonkatalogen!

Bruker du ikke telefonkataolgen? Gå inn her og reserver deg mot den.
Telefonkatalogene, som sendes til hver eneste husstand i Norge, lager årlig et avfallsberg på minst syv millioner kilo papir. I tillegg kommer forurensende frakt av katalogene fra trykkeriet i Tyskland til Norges kriker og kroker.
Undersøkelser gjort av Naturvernforbundet i Bergen, viser at 65 prosent av alle spurte under 45 år bruker internett for å finne et telefonnummer. 94 prosent av dem under 30 bruker aldri katalogen, viser undersøkelsen.
Les mer

Tuesday, February 6, 2007

Unaturlig flagging?

Frps samepolitisketalsmann Per-Willy Amundsen mener det er "unaturlig" å flagge på samefolkets dag:
Det finnes ingen samisk stat. Derfor synes jeg det er unaturlig at det flagges på denne dagen. At det er en offisiell flaggdag er med på å nøre opp under konflikter mellom samer og ikke-samer, mener Amundsen.
Les mer
Det er alltid like interessant hvordan konservative/mørkeblå aktører klarer å trekke inn begrep som naturlig/unaturlig i sin retorikk. Ved å si at noe er "unaturlig" vrir de seg unna et hvert krav om forklaring og argumentasjon. Er det noe de ikke liker - det være seg homofile, muslimer i Norge eller som nå markering av samefolketsdag kategoriseres det straks som "unaturlig" og ergo feil/farlig/ekkelt.

"De som elsker Holmlia"

Godt å lese om unge engasjerte mennesker. Klassekampen skriver om en gruppe 18-åringer som har som mål å slå tilbake mot den kritikk som Owe rettet mot Holmlia i "Naive Norge" (se min omtale av Owes dokumentar her):

De som elsker Holmlia
Fem elever fra Elvebakken videregående vil
gjenopprette Holmlias ære. Det gjør de med glans.

KREATIVT MANGFOLD: Fem engasjerte 18-åringer lager blogg om det utskjelte
Holmlia, etter inspirasjon fra New York. Det kulturelle mangfoldet, på Holmlia
som i New York, gjør mennesker kreative og ressurssterke, mener de.

Det er søndag formiddag, sola skinner fra blå
himmel. På bussholdeplassen på Holmlia venter fem 18-åringer på å få vise fram
og utforske Holmlias lyse sider. Andrea Fritsvold, Helene Duckert, Hans Jørgen
Wærner, Marius Øi og Merete Noer. Uvanlig engasjert på en søndag, er det ikke?
– Det tok Christofer Owe et helt år å finne ut at han var irritert av litt
støy og matlukt. Vi har funnet masse positivt om Holmlia på bare et par uker,
sier Duckert.
Hun snakker om fotografen bak den subjektive dokumentarfilmen
«Naive Norge» som ble sendt på TV 2 den fjerde desember i fjor. Duckert, som
sitter i elevrådet på Elvebakken videregående skole, tok opp med lærerne at de
ønsket seg et politisk tilsnitt i medieundervisningen. Resultatet var
fellesvisning av Owes dokumentar med påfølgende diskusjon.
– Folk ble engasjert og ville lage en motaksjon, forklarer Duckert.
Nå jobber 12 grupper parallelt med å polere Holmlias image. De vil lage en rikholdig
Holmlia-blogg, som skal balansere det de mener er sensasjons- og konfliktfokus i
mediene. Les resten av saken her

Sjekk ut www.iloveholmlia.com

Sunday, February 4, 2007

Æresdrap og "Flertallets bekvemmelighet"

I følge boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" ble det i perioden utført 13 familiedrap i Norge - det vil si at en person tok livet av sin partner, eventuelle barn og seg selv. I alle disse tilfellene er det menn som står bak, ingen tilfeller med kvinner er kjent i Norge. Etter 2003 har det vært flere slike "familiedrap": desember 2004 skjøt en mann sin ekskjæresete, deretter skjøt han seg selv. August 2005 drepe en mann sin kone og deretter seg selv. I november 2005 ble en mor og datter drept av morens samboer. I April 2006 ble drepte en mann sin kone og datter og deretter seg selv. I oktober 2006: en bror er siktet for å ha drept sin tre søstre. I november 2006 drepte en mann sin far, sin samboer, sin sønn - skadet sin ekskone og hennes samboer og tok deretter livet av seg selv. Det grusomme og tragiske familiedrapet i Stavanger onsdag i forrige uke er siste eksempel tragiske mordene og selvmordet utført av en familiefar. Det er påfallende å se hvor mye mer nyanserte og avventende media, politi og "eksperter" er når det er snakk om familiedrap blant majoritetsbefolkningen i forhold til hvor raske de samme aktører ofte er med å klassifisere slike drap iblant personer med innvandrere bakgrunn som æresdrap - når det skjer blant majoritetsbefolkningen beskrives det gjerne som en nærmest uforklarlig familietragedie, mens når det er aktører med minoritetsbakgrunn, hovedsakelig muslimer som utfører likende handlinger relateres det til religiøse og kulturelle tradisjoner og kalles nettopp æresdrap. Marte Michelet påpekte dette i en kommentar hun skrev etter at en en 38 år gammel mann drepte sin far, sin samboer, og sønnen på 14 år, skadet ekskona og ekskonas nye samboer og tok sitt eget liv i Sandefjord i november 2006 - bare noen uker etter søsterene Khan ble drept på Kalbakken av sin bror:

HVORFOR BESTEMTE 38-årige Geir Kaldahl seg for å gå ut og drepe alle sine nærmeste for så å ta sitt eget liv slik han gjorde nå på lørdag? Det er visstnok «ufattelig». «Det er umulig å begripe at et menneske er i stand til å utslette sin familie», sier psykiater Berthold Grünfeld. «Forklaringen på at noen kan gjøre noe slikt, kan være alt mulig rart» sier rettpsykiater Børre Husebø. Aftenposten sitter igjen med «det ene, store spørsmålet som synes umulig å trenge til bunns i: Hvordan kunne dette skje?».

KONTRASTEN til forrige måneds store drapssak - den norsk-pakistanske gutten som tok livet av sine to søstre på Kalbakken - kunne ikke vært større. Da «visste» ekspertene, kommentatorene og debattprogramlederne med en gang hva tragedien dreide seg om, nemlig pakistansk kultur, islam og æresdrap. Hvor er Viggo Johansen nå? Hvorfor stirrer han ikke på meg gjennom tv-skjermen og inviterer til debatten «Hva er det med norske menn»? Hvor er Hege Storhaug? Hvorfor er hun ikke ute og raser mot et samfunn der dette kan skje? Hvor er Siv Jensen, Norges «fremste feminist»? Hvorfor håner hun ikke regjeringen og krever «tøffe tiltak» denne gangen? Hvor er Bjarne Håkon Hanssen? Hvor er alle antropologene, psykologene og politikerne som var så snakkesalige og skråsikre etter Kalbakken-drapene, hvorfor er de nå helt uten forklaringer på det som har skjedd?
Les resten

Norsk-skotsk-pakistanske Iffit Z. Qureshi skrev i Dagsavisen etter Kalbakken-drapene:

– Norske menn har ikke mindre æresfølelse enn innvandrere. Vold rammer kvinner i alle kulturer. Veldig ofte er det fordi menn frykter at de skal bli forlatt eller fordi de føler seg krenket på andre måter, sier Qureshi.

Hun har samlet en rekke avisartikler om kvinner som er blitt mishandlet og drept i Norge de siste årene. Av dette bakgrunnsmaterialet går det tydelig fram at de norske mennene ofte blir voldelige fordi de er sjalu. Qureshi understreker at selv om statistikken fra Krisesentersekretariatet viser at 51 prosent av beboerne ved krisesentrene i fjor hadde utenlandsk opprinnelse, så var nesten en tredjedel av kvinnene rammet av vold fra norske menn.
Les resten

"Flertallets bekvemmelighet" kaller Per Isdal, psykolog og leder i Alternativ til vold, det når ordet æresdrap brukes om familiedrap blant innvandrere, mens det snakkes om familietragedier når de utføres av etniske nordmenn. Æresdrap er like aktuelt når det gjelder etniske norske menn sier han - Det dreier seg om makt og kontroll (Klassekampen 3/2-07 - kun papirversjon). Psykiater Gustav Wik ved UiB, som har skrevet boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" (sammen med Karen Galta og Siri Leirstøl Olsen), er enig med Isdal i at man kan trekke paralleller til æresdrap i tilfeller som familiedrap (samme artikkel i Klassekampen). "Tap av ære" kaller han det:

-Enkelte menn har en foreldet oppfatning av hva det vil si å være mann i dag, og har holdninger på linje med "mitt hjem er min borg". Mens mannen tidligere var familiens overhode og hovedforsørger er det annerledes i den vestlige verden i dag. Kommer virkeligheten i konflikt med idealbildet kan det oppstå en krise som i ekstreme tilfeller kan true mannen og hans omgivelser, sier Wik til Klassekampen.

I boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" skriver Galta, Leirstøl Olsen og Wik:

«Skam er den følelsen som er den fremste og ytterste årsaken til all vold. Hensikten med vold er å redusere skammens intensitet og i størst mulig grad erstatte den med det motsatte, stolthet, og dermed hindre at individet blir overveldet av skamfølelsen.»
I et intervjuet med Wik i Klassekampen i 2005 står det:

Altfor ofte tar norske menn med seg familiene sine i døden: Av 383 mennesker som ble drept i Norge i perioden 1995 til 2004, var det i nesten 40 prosent av tilfellene en nær relasjon mellom offer og gjerningsmann.En av fire drapsmenn begikk selvmord etter ugjerningen.

På tross av tallene har forskning på såkalte mord-selvmord vært fraværende, og sakene blir gjerne omtalt som «familietragedier» i norske nyhetsmedier. Nå har imidlertid den første norske forskningen på området kommet, og konklusjonen er at hendelsene ikke bare kan avfeies som familietragedier.

– Norske menn som dreper et nært familiemedlem, er ofte havarerte menn som har mistet kontrollen over livet sitt, sier Gustav Wik til Klassekampen.
....

Forfatterne mener det er klare paralleller mellom de såkalte familietragediene og de mye omtalte æresdrapene; mange mord-selvmord skjer i forbindelse med samlivsbrudd der kvinnen har tatt initiativet til å bryte ut. En åpenbar forskjell er at æresdrapene i regelen ikke resulterer i selvmord.

Wik mener likevel sammenligningen er gyldig, og refererer til professor i sosialantropologi Unni Wikan som har forsket på fenomenet æresdrap: Wikan mener det finnes en «applausgruppe» i noen samfunn hvor æresdrap forekommer, en aksept for handlingen fra samfunnet rundt.

– Vi tenker oss at det eksisterer en slags skjult applausgruppe i miljøene disse mennene ferdes i som forholder seg til foreldete mannsidealer, forklarer forskeren.

Han tror selvmordet blir en del av fortellingen når mennene innser at det eneste som venter er mer tapt ære.
......

Det er ikke en familietragedie, det er et mord, understreker Wik.

Han mener begrepet «familietragedie» gjør morderen til en del av tragedien, og fratar ham ansvaret for handlingen. Han påpeker at dette sender et uheldig signal til andre menn, og at et trekk ved mange av gjerningsmennene er at de lett lar seg krenke og føler seg dårlig behandlet.
.....
– I Norden har vi en tusenårig tradisjon som handler om at tap av ære skal gjenopprettes. Det underliggende er at folk synes det finnes en form for rett i disse mennenes handlinger. Når journalistene skriver om familietragedier der en mann har drept hele familien sin, kan leserne ikke og si «ja, det er tragisk», sier han.

Jeg synes det Wik sier om skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske (av mangelen på noe bedre begrep) menn er spesielt interessant. Grunnen til han trekker inn dette begrepet er slik jeg forstår det blant annet fordi det gjerne skilles mellom æresdrap og "familiedrap" blant i den etnisk norske majoriteten nettopp på grunnlag av at såkalte æresdrap har sitt grunnlag i en kulturell logikk der familien og slekt rundt presser på for gjennopprettelse av familiens ære og bifaller/befaler æresdrap. Unni wikan som i flere år har jobbet med problemstillinger knytte til æresdrap trekker frem dette med de kulturelle reglene rundt som noe som skiller æresdrap fra familedrap (se blant annet "Når bror dreper søster"). Unni Wikan peker på noen sentale poenger - samtidig: Ved å ikke se at det kan eksistere skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske menn står vi i fare for å overse sentrale trekk ved dynamikken bak og årsakene til familiedrap, og for å overfokusere på forskjellene mellom såkalte æresdrap i andre deler av verden og blant norske med innvandrerbakgrunn. Dessuten mener jeg at mennesker som er oppvokst eller født i Norge ikke kan sees løsrevet fra den norske kontekst - de er en del av det norske samfunnet og må forstås som det. Et drap som blir begått i Oslo kan ikke forklares kun med henvisninger til kulturelle tradisjoner i opprinnelseslandet. I Norge eksisterer det en rekke ulike diskurser og praksiser, det Bakhtin kaller sosial heteroglossia, omkring kjønnsrelasjoner og familieliv som både ”minoritet” og ”majoritet”, deltar i og er en del av. Derfor må kjønnsforståelser, normer, praksiser og handlinger blant etniske og religiøse minoriteter i Norge forstås i en kontekstuell sammenheng; i lys av samfunnsprosesser i Norge generelt og Oslo spesielt. Det vil ikke si at etnisitet og religion er uten betydningen eller at kulturelle tradisjoner og forståelser i opprinnelseslandet ikke har betydning og innvirkning på situasjonen i Norge, men at det må studeres empirisk hvilke betydninger det har.

Marianne Gullestad er en av de relativt få som gjennom sin forskning har problematisert ”norskhet”, og som trekker frem mer variert kunnskap om norske forhold slik at både forskjeller og fellestrekk mellom ”nordmenn” og ”innvandrere” kommer tydeligere til syne. For et generelt problem i den norske innvandrings/integreringsdiskursen er at ”innvandrere” står i begrepsmessig motsetning til ”nordmann”, og at ”norskhet” konstitueres som et utematisert og udefinert normativt sentrum. Som sosiolog Anja Bredal skriver: ”Majoritetens praksis er umarkert, den må verken forklares eller berettiges og fremstår dermed som selvsagt og naturlig” (Bredal 2004:35). Da den norsk-bangladeshiske arbeiderparti politikeren, Saera Khan, sa i et intervju i Dagsavisen (8/6-2001) at hun ikke kunne tenke seg å gifte seg med en mann som ikke var muslim, møtte hun sterk kritikk fra blant annet Hege Storhaug(VG 17/7-2001) og Shabana Rehman , og ble beskyldt for henholdsvis manglende respekt for demokrati og likeverd og for å være en ”politisk korrekt muslim” som ikke gjorde frie valg. Hvis en kristen etnisk norsk politiker hadde stått frem og sagt at hun ville gifte seg med en kristen mann, hadde hun neppe møtt de samme reaksjonene. Dessuten, som Bredal konstaterer, blir ikke etnisk norske politikere konfrontert med spørsmål om livssynet på deres eventuelle partnere, og hvis de gifter seg med andre etniske norske med samme livssyn som dem selv, er det et ikke-tema. Endogamipraksis basert på religiøse kriterier er ikke kun forbeholdt muslimske miljøer, men kan gjenfinnes i kristne miljøer i Norge. Da Åse Røthing skulle starte sitt forskningsprosjekt om å være par på tvers av tro, fant hun ingen konservative kristne som var gift med en ikke-kristen. Hun studerte dermed mer moderate personlige kristne med ikke-kristne partnere. I følge Røthing er det slik at jo mer kristen du er, jo større sjanse er det for at du gifter deg kristent i Norge i dag . Hun mener at spesielt jenter frarådes å gifte seg med en ikke-kristen. Røthing hevder at en oppfatning av kvinner som lettere påvirkelige enn menn, og av at kvinner som gifter seg med ikke-kristne menn lettere mister sine kristne verdier og praksiser enn det en kristen mann som gifter seg med en ikke-kristen kvinne gjør, er fremtredende i både i konservative og mer moderate kristne miljøer i Norge. Studier viser at man i Norge som regel velger partnere med noenlunde samme sosiale bakgrunn, utdanning eller yrke (Wiik 2005). Det er tydelig at der etniske norskes etniske og religiøse endogami fremstår som naturlig og ukontroversiell, provoserer minoritetens endogami.

Etniske og religiøse minoriteters (spesielt muslimers) ekteskapspraksiser fremstilles i den norske samfunnsdebatten og i deler av minoritetsforskningsdebatten som svært forskjellige fra den norske ”majoriteten”. Dette er en produksjon av forestilt forskjell som ikke nødvendigvis er reel forskjell. Som Thomas Walle påpeker eksisterer det en utbredt oppfatning om at kjønnsidentitet og kjønnsrelasjoner blant ulike minoritetsgrupper er uløselig knyttet til den etniske tilhørigheten, og at kjønnenes handlingsrom er langt mer begrenset innenfor etniske minoritetsgrupper enn blant ”majoritetsbefolkningen”. I studier av og diskusjoner om ekteskapspraksiser blant personer med innvandrerbakgrunn er det en tendens til å benytte kategorier og begreper som lager et skille mellom ”minoritet” og ”majoritet", et skille som ikke nødvendigvis er til stede i praksis. Etnisk likhet vil ikke nødvendigvis innebære kulturell likhet - Fredrik Barths klassiske læresetning- , og forestilte forskjeller samsvarer ikke alltid med faktiske forskjeller, men kan likefullt påvirke tenkning og handling. Ideologiske konstruksjoner av muslimske ekteskaps- og familienormer som et problem for det norske samfunnet brukes for eksempel i legitimeringen av immigrasjonsrestriksjoner, blant annet gjennom påstander om at ”arrangert ekteskap”, etnisk- og religiøst-endogame ekteskap og ”henteekteskap” hindrer integreringsprosessen og bidrar til gettofisering. Samtidig er det foreløpig liten kunnskap om 2.generasjonsinnvandreres ekteskapsmønstre. Statistiske undersøkelser viser at 2.generasjonen har en tendens til å gifte seg senere, få barn senere og få færre barn enn sine foreldre. De ser ut til å tilpasse seg ekteskapsalder og fødselsrater i det landet de bor i og er en del av (Lappegård 2001, Lie 2004). En forståelse av hvordan disse endringer reflekteres over og oppleves i ”levd liv” krever videre empiriske undersøkelse.

12 februar: Jeg ser at "familie-drapet" i Stavanger nå henlegges med begrunnelsen at motivet fortsatt er uklart. Se feks. Dagsavisen