Saturday, March 31, 2007

Amnesty's aksjoner

Jeg oppfordrer alle til å gå inn på Amnesty.no og gi deres underskrift på de aksjoner de har gående der. Feks på denne saken:

To kvinner fra Sudan, Sadia Idriss Fadul og Amouna Abdallah Daldoum, er dømt til døden ved steining for utroskap. De risikerer å bli henrettet i nær framtid. Send appell nå!


Status: Aktiv
Antall underskrifter:


Sadia Idriss Fadul (22) ble dømt til døden ved steining den 13. februar, og Amouna Abdallah Daldoum (23) fikk samme dom den 6. mars. De ble begge dømt for utroskap i en rettssak i Managil-provinsen i det sentrale Sudan. Etter det Amnesty erfarer hadde ikke kvinnene advokat til stede under rettsaken, og de var ikke i stand til å forsvare seg selv på grunn av språkproblemer. Førstespråket deres er et lokalt stammespråk og rettssaken foregikk på arabisk. De ble ikke tilbudt noen form for oversettelse.

Begge kvinnene er gifte og har barn, og Sadia Idriss Fadul har et av barna sine hos seg i kvinnefengselet i Wad Madani.




Friday, March 30, 2007

VG, imamer og vestlige verdier

"Hørte imamen advare mot vestlige verdier" er tittelen på en sak som er slått stort opp på vg.no. Saken dreier seg om at Stoltenberg var og hørte på en fredagspreken i Mesjid Istiqlall i Djakarta, en av Asias største moskeer. At det finnes enkelte imamer som i sterke ordlag fordømmer "Vesten" og vestlige verdier er hevet over enhver tvil, men det virker litt merkelig at VG mener dette er et eksempel på en slik sak - for hvis man leser teksten litt nøyere står det at imamen skal ha sagt:
"Vi bør ikke bare være interessert i å lære samfunnsutviklingsideer
introdusert av vesten gjennom deres sosiologiteori som ikke tror på noen Gud,
noen religion."

Noen som la merke til "bare"? - slik det står oversatt her avviser han ikke vestlige verdier, men sier at de ikke bare skal være interessert i vestlige sekulære sosiologiske teorier. Er det å advare mot vestlige verdier?

Videre skriver VG at imamen, professor Didin Hafidhuddin, angrep individuell intellektualisme, men når de skal trekke frem hva han eksplisitt sa står det:
"Et velferdssamfunn skal dekke folks behov for mat, klær, bolig, utdanning
og helse. Dette må bli sikret gjennom kollektivt ansvar av regjeringen og
samfunnet, for å unngå sult og økende sosiale forskjeller."

Hm, høres ut som sosialisme spør du meg, og ikke angrep på "veslig verdier" - noe Stoltenberg også påpeker. Nå kan det selvfølgelig være at imamen har hatt anti-vestlige utsagn som VG ikke har tatt med i artikkelen, men hvis vi skal ta utgangspunkt i det som faktisk står der så ser det ut til at VG har gjort en ikke ukjent "det farlige islam"-vri på denne saken.

Manglende opprørsvilje - for mette på kaffe&kaker?

Lorenz Khazaleh har skrevet en tankevekkende artikkel Mer opprør, takk! i Utrop om Norge som et ekstremt konformistisk samfunn og hvor han etterlyser en opprørsvilje:

Man bør helst være enig, ikke skille seg ut, oppføre seg som om vi alle var en stor familie. Dette er et inntrykk som ikke bare innvandrere, men også innfødte sitter inne med. Og det virker som om dette ikke bare er et inntrykk. Også en del forskere ser konformismen som et typisk trekk ved befolkningen i dette landet. Nordmenn er verdens mest konforme folkeferd, konkluderte psykolog Stanley Milgram på slutten av 1950-årene etter en omfattende studie. Flere tiår etterpå skriver antropologer fortsatt artikler og bøker om den norske likhetsideologien og om “lydige nordmenn” som skyr konflikter. Vi kan også lure på om konformismen blir forsterket av innvandringen: I sine bestrebelser etter å bli likt av nordmenn, har jo mange innvandrere blitt mer norske enn Ola og Kari Nordmann.

I samme retning peker den nye ungdomsundersøkelsen Ung i Oslo 2006 av Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Sosiolog Tormod Øia konkluderer - også med referanse til andre forskningsarbeider - at moderne ungdom “er langt fra opprørere eller samfunnsstormere”. De “slutter i høy grad opp om samfunnets bærende verdier og målsettinger.” Ungdom i Oslo har i perioden fra 1996 til 2006 generelt blitt snillere, skriver han. For NOVA-sosiologen er dette en positiv utvikling. Men sett fra et demokrati- og miljøperspektiv er ungdommens snillhet dårlig nytt. Voksne flest har etter hvert blitt assimilert inn i et A4-liv med høyt forbruk og mye forurensning (nordmenn er faktisk verstinger på dette området på globalt plan). Derfor er det ungdommens jobb å gjøre opprør og oppdra de voksne til mer ansvarlighet.

Men slik opposisjonell tenkning har dårlige kår i et konformistisk samfunn. Ikke bare ugandere, irakere eller tsjetsjenere merker at det er vanskelig å være annerledes. Miljøaktivister og politiske opposisjonelle var “de andre” på 60-/70-tallet. De ble behandlet på en lignende måte som muslimene i dag, minnet antropolog Thomas Hylland Eriksen nylig om på et seminar på Blindern.

Også i dag krever miljøbevissthet egeninnsats, selvbevissthet og mot av den enkelte: Prøv for eksempel å insistere på å ta tog istedenfor fly, eller å sykle isteden for å ta bil til jobben eller å være vegetarianer. Det er ikke lett når du beveger deg ut av universitets- og alternativmiljøet i oslogryta. Med janteloven i hånda stempler folk deg som raring. Og drister du deg til delta på en ikke-voldelig aksjon mot prøveboring på Snøhvit-feltet og oljeindustriens klimagassutslipp, kan det hende at du blir sendt i fengsel som vi nylig kunne lese i Dagbladet Fredag.
....

“Gateslagene som forsvant” er derimot tittelen på en artikkel i Dagsavisen som sammenligner Danmark og Norge: Det er lenge siden osloungdommen gjorde opprør. Johan Fredriksen fra Oslo-politiet roser “ungdommens ansvarlighet”. Det ser heller ikke lovende ut innen akademia. Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås sleit med å rekruttere studenter som kronikkskribenter: “Vi lærer at man ikke kan mene noe før doktorgraden er levert”, sier religionsviter Elise Skarsaune til Universitas.
....

Verdens tilstand krever forandringer. Og det fins ingen forandringer uten motstand mot det bestående. Motstand kan vi ikke forvente av politikerne. Derfor trenger vi ikke flere lojale samfunnsborgere, men flere opprørere. Les mer

(det som følger er mine ord - det skulle ikke vært innrykk her,men av en eller annen grunn får jeg ikke fjernet innrykket:)Khazeleh er inne på noe sentralt her. Men hva er det egentlig som skaper denne mangelen på opprør? Er det "Godt norsk"- mekanismen som slår inn - er vi innsosialisert til å tro at alt i Norge er så bra og gjøres på den beste måten? Kanskje, men samtidig klages det mye på politikere og på politiske beslutninger - men, dette fører som Khazeleh skriver sjelden til "opprør". Og det som ser ut til å få folk til å klage mest er bensinpriser(!). Er det kombinasjonen av en tro på at staten kan ordne opp i alt (velferdsstatens utilsiktede passiviserende virkning), en enorm vekst i velstand (har nordmenn det stort sett for godt til å gidde å la seg engasjere og gjøre opprør - er vi for mette på kaffe&kake?) og den norske likhetslogikken som er med på å skape borgere som ikke vil, tørr eller gidder å gjøre opprør? Eller gjøres det opprør på andre skjulte måter?

Sunday, March 18, 2007

HonestThinking - seriøs nettside?

Til dere som ikke har fått fulgt med (og til deres som har gjort det også...) på ordvekslingen mellom Håvard Simensen og HonestThinkings Ole Jørgen Anfindsen i Aftenposten så har Simensen en oppdatering her.
Simensen har også en samling av sitater fra Anfindsen og HonestThinking. De er verdt å ta en kikk på og reflektere over. At redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen har kalt HonestThinking for "en av de mer seriøse nettstedene" er mildt sagt merkelig.

Det er kanskje spesielt alarmerende at Anfindsen mener at å la være å advare mot følgende av innvandring er ukristelig og dermed maner til religionskonflikt (Anfindsen legger seg her på samme linje som en del av ytringene på kristenblogg.no):

Kristenfolket ser ut til å være lammet av en blanding av snillisme, feighet og kunnskapsløshet når det gjelder den demografiske utviklingen. Det er betydelig fare for at Europa kan komme til å oppleve en balkaniseringsprosess som vil få oppløsningen av Jugoslavia til å blekne. Alternativt kan hele kontinentet bli innlemmet i Eurabia, slik meget sterke krefter jobber målbevisst for.

Vi er allerede nå i en situasjon der taushet og unnfallenhet er ukristelig. Sinnelagsetikk kommer til kort her; vi må også trekke inn konsekvensetikk. Og konsekvensene av det multikulturelle selvbedraget vil sannsynligvis bli enorme. Det er slett ikke utenkelig at Europa er på vei mot et nytt blodbad, og selvrettferdige, arrogante og bedrevitende kristne har en betydelig del av ansvaret. Saltet har mistet sin kraft for lengst, ser det ut til. Les mer

Anfindsen kaller blant annet en oversikt over framtidig innvandring et "tsunami varsel". Denne metaforen er uanstendig og farlig, og er en del av en utvikling i samfunnsdebatten som jeg finner s vært skremmende. Se blant annet det jeg skriver i "Syltelabber, grisehyl, "Demokratene" og annet svineri".

Thursday, March 15, 2007

"Ser hodet mitt stort ut i denne?" - bok som gjør verden mer forståelig


Dagsavisens Nina Med skrev i går om boken "Ser hodet mitt stort ut i denne?" av australske Randa Abdel-Fattah. Nina Med beskriver boken som "et lite stykke politisk sprengstoff" og mener det burde leveres med påskriften "Må leses av alle med og uten hijab", og foreslår sågar at boken tas med på pensumlisten på ungdomskolen og ex.phil! Nina Med skriver:
«Ser hodet mitt stort ut i denne?» handler om en australsk tenåringsjente og hennes vei gjennom identitetslabyrinten på vei til voksenlivet. Hun shopper med venninnene sine, ser på tv, krangler med foreldre og lærere og forelsker seg. Et ganske gjennomsnittlig tenåringsliv, med andre ord. Det enkle trekket som vil gjøre dette til en eyeopener for alle oss som ser på oss som rimelig fordomsfrie og opplyste individer, er at hovedrolleinnehaveren, Amal, er en muslimsk jente som har bestemt seg for å gå med hijab. Vi ser det australske samfunnet gjennom hennes øyne, vi opplever bombingen på Bali, og vi tar del i følelsen av å bli sett på som annerledes på grunn av et tøystykke på hodet.
Nina Med beskriver hvordan boken tvinger henne til å se sin egen uvitenhet i øynene:
Jeg skulle ønske at Amals skildring ikke fremsto som oppsiktsvekkende og informativ. Men jeg blir tvunget til å se min egen uvitenhet i øynene når jeg leser om alle utfordringene hun møter. Hvor vanskelig det er å være forelsket og ikke kunne kysse før ekteskapet, for eksempel. Hvor tungvint det er å snike seg til bønn i skolens lagerrom tre ganger om dagen. Eller hvor slitsomt det er å hele tiden bli konfrontert med hvordan man fortsatt kan være muslim etter 11. september. Og jeg lar meg opplyse når jeg leser om de sterke gledene hovedpersonen har av sin tro; hvilket forhold hun har til bønn, eller hvordan det føles når fasten er over.

Abdel-Fattah skildrer Amals liv med humor, selvironi og rene fakta. Innimellom tipper hun over i det defensive og pedagogiske, og legger ut om islam som toleransens og solidaritetens religion, en tro som aldri vil kunne forsvare selvmordsbombing eller terror. Opplysningsprosjektet hennes ville blitt mer autoritativt om hun hadde holdt seg til hovedregelen «Show, don’t tell», og ikke avslørt de politiske poengene med store bokstaver. Men slik vil det kanskje nødvendigvis være så lenge forfatteren føler hun har noe å forsvare.
Les mer.
Nina Med avslutter med å skrive at vi trenger flere slike hverdagsfortellinger med muslimske jenter i hovedrollen, og at "vi trenger bøker som gjør fordommene våre gjennomsiktige, som gjør verden mindre og mer forståelig. Som faktisk kan forandre livene våre." Jeg er helt enig! I samfunnsdebatten fremstilles muslimer som "annerledes" og nærmest som "uforståelige" for "oss andre". Det er utrolig viktig at det kommer frem andre bilder og fortellinger av, om og for muslimer - bilder og fortellinger som viser at muslimer er sammensatte og komplekse mennesker som alle andre mennesker (dette burde jo vært en selvfølgelighet, men det ser dessverre ut til at det ikke er det i dagens debattklima). Egentlig er det helt absurd, men vi trenger faktisk fortellinger og bilder som viser at muslimer har og forholder seg til de samme gleder, sorger og problemstillinger som "majoriteten" - (en liten titt på temaer jeg tar opp i denne bloggen synliggjør dette absurde, men svært sentrale behovet). Som en av de unge norske muslimske kvinnene som var informanter i min hovedoppgave sa:
"det blir krevd av meg at jeg må kunne svare på alt. For eksempel krigen i Tsjetsjenia, B-gjengen og tvangsektskap. Samtidig må jeg takle alle andre ting. Jeg har jo hodet fullt av andre ting som du sikkert også har: trikken er forsinket, problemer på jobben, innpåsliten foreleser osv".
Jeg har selv ikke lest Abdel-Fattahs bok ennå, men den skal anskaffes og leses snarest:-)

Les også om Abdel-Fattahs bok i The Independent
Og intervju med Abdel-Fattah på abc.net

Se også Undres post Prinsesse, du vakreste du! som tar opp et beslektet tema - betydningen og hvithet og svarthet og unge svarte jenters forhold til egen farge. Dette er en spennende post som jeg har planer om å ta utgangspunkt i i en ny post på min blogg.

Sunday, March 4, 2007

Mens vi venter på våren....



Nei, jeg har ikke tatt dette bildet. Og det er neppe fra i år. Jeg bare lengter sånn etter vår og sommer, og dessuten så har jeg skrevet om så mange deprimerende ting i det siste at behovet for blomster meldte seg.

Al-Arian og the Guildford four

I forrige uke så jeg dokumentaren "USA mot Al-Arian". En sterk og vellaget dokumentar, av Line Halvorsen, som også har laget dokumentaren "Et steinkast unna" om om palesinske barn på Vestbredden våren 2003. I "USA mot Al-Arian" følger vi Sami Al-Arian og hans familie. Det er imponerende hvor nært innpå familien vi kommer, og det vitner om styrke både hos Samis familie og hos Line Halvorsen. Uavhengig av hva man måtte mene om Midtøsten-konflikten eller "kampen mot terror" - doukmentaren er en sterk fortelling om enkeltindividers kamp mot en statlig overmakt, om barn som er frarøvet sin far og om en sterk kvinne, Nahla Al-Aria, og hennes kamp for å trøste sin barn, støtte sin mann og for å bevare sin egen psykiske helse i en traumatisk situasjon. Rettsprosessen og de prøvelsene familien går igjennom gir assosiasjoner til både Kafkas Prosessen og til Catch 22.

Tilfeldigvis så jeg "I fars navn" noen dager før jeg så dokumentaren om Al-Arian. "I fars navn" er en utrolig sterk filmatisering av historien om the Guildford four - en gruppe mennesker som ble uskyldig dømt for en terroraksjon i England i 1975. En film hvor blant annet Daniel Day Lewis er fantastisk i hovedrollen som Gerry Conlon. Likhetstrekkene mellom disse to filmene og historiene bak dem er slående. Begge handler om de menneskelige omkostningene og rettssikkerhetens magre kår i "kampen mot terror". De handler om behovet for syndebukker, og om at hvis du har har en bestemt etnisk/religiøs/nasjonal bakgrunn (The Guildford four var nordirske katolikker og Al-Arian arabere/muslimer) faller bevisbyrden på deg - det blir din oppgave å bevise din uskyld, ikke aktorates oppgave å bevise din skyld, og de handler om maktarroganse og en mangel av evne til å innrømme feil blant personer i statsapparatet.

I 2005, 30 år etter at de ble fengslet, mottok the Guildford four og deres familier en beklagelse av Tony Blair. Det gjennstår å se om familien Al-Arian noen gang får en beklagelse av USA for det de har måttet gå igjennom.

Det blir også spennende å følge med på hvilke(t) land som er villig til å ta i mot Sami Al-Arian og hans familie når han en gang slipper ut av fengsel. Tviler på at Norge melder seg...