Wednesday, February 28, 2007

Syltelabber, grisehyl, "Demokratene" og annet svineri

Det er komisk, det er trist og det er provoserende. Bystyremedlem i Bergen Kenneth Rasmussen, representant for "Demokratene", skal legge frem som forslag for bystyret at de skal henge opp syltelabber i lyktestolper og at det skal spilles grisehyl over høytalerene på Torgallmenningen, i Bergen! Hvorfor? Jo, for å forhindre muslimer å be på Torgallmenningen. Bergen Moske, med sin 1700 medlemmer, må ut av sine lokaler fordi de kommunale lokalene ikke tilfredstiller brannforskriftene. Bergen moske vil at kommunen skal forbedre lokalene slik at de kan brukes som midlertidige lokaler frem til de nye lokalene trossamfunnets har kjøpt er ferdigstilt. Hvis ikke vil de holde fredagsbønn på Torgallmenningen i Bergen som en markering og protest sier Abdelmajid, medlem av trossamfunnet og vararepresentanter for Arbeiderpartiet i bystyret. Kenneth Rasmussen blir tydeligvis ekstremt provosert og sammenlikner muslimenes "trussel" med den tyske okkupasjonen i 1941:
Muslimsk bønnemøte i bergenseres felles offentlige byrom, er et like
stort overgrep som da tyskerne okkuperte byen i 1941. For det første skal
ikke noen menigheter få lov til å utøve sin religion på Torgallmenningen eller
andre steder der allmennheten ferdes. Det vil bare skape krangel og alvorlige
situasjoner. Les mer

I hvilken grad det å spille grisehyl over høytalerene og å henge syltelabber i stolper og lykter på Torgallmenningen kan oppleves som et overgrep - også for ikke-muslimer, sier Rasmussen ikke noe om. Forøvrig støtter Vidar Kleppe Rasmussen: "Jeg er helt enig med Kenneth Rasmussen i at det er ingen løsning at muslimene skal stå med rompa i været i byens storstue, Torgallmenningen og ha fredagsbønn"

Det er en komisk og ekstremt barnslig reaksjon, og det er også komisk at disse menneskene Rasmussen og Kleppe tilhører et parti som kalles "Demokratene". De burde heller kalle seg "Krakilene", "kverulantene" eller "Nei til muslimer, homser og annet svineri"-partiet. Alt annet enn "Demokratene"!

Det som ikke er komisk er at slike uttalelser og innspill virker inn på og former virkeligheten - og ekstremistene på alle kanter tar opp plassen i samfunnsdebatten. Rasmussen og Kleppe er komiske, men de er også en del av en samfunnsutvikling vi ikke kan le av - som er dypt alvorlig, og som handler om Norge og Europas anstendighet og fremtid. Rasmussen og Kleppe er ekstreme og komiske, ja, men veien er ikke så lang til uttalelser og synspunkter som i større og større grad ytres og har gjennklang hos mer seriøse samfunnsaktører. Grensene for hva som er greit å ytre om spesielt muslimer flyttes hele tiden. Hallgrim Bergs bok "Amerikabrevet - Europa i fare" er ett av de siste eksemplene på dette. Å kalle barnefødsler en "invasjon" som Berg gjør, og bønn i det offentlige rom som "okkupasjon", som Rasmussen gjør, er drøy kost. Og langt over grensen for hva jeg vil anse som en sivilisert og konstruktiv samfunnsdebatt. Jeg lurer på om disse menneskene selv tror på det de sier - skjønner de virkelig hva en okkupasjon eller en invasjon vil si - skjønner de det grusomme og alvorlige i slike begreper? Mener de virkelig at fødsler og bønn kan beskrives med slike alvorlige begreper?

Det som skremmer meg er at jeg har møtt likende påstander og holdninger fra flere hold og i flere ulike miljøer - fra mennesker som er svært ulikt posisjonert i samfunnet - fra anonyme uttalelser på diverse blogger, til pengesterke personer i det privatenæringsliv, til professorer.

De islam- og muslimfiendtlige holdningene og handlingene som ytres og utføres av dem som sier de kjemper for Europas/"Vestens" verdier og fremtid er selv med på å sette verdier som toleranse, åpenhet, demokrati, anstendighet, respekt og medmenneskelighet(som jeg ikke mener ikke er Europas eller "Vestens" verdier, men verdier som er mer eller mindre tilstede i ulike samfunn i ulike epoker) i fare. De ødelegger de verdiene de selv mener de kjemper for. Den klassiske "Kaster barnet ut med badevannet"-tabben.

Det paradoksale er at aktører som hevder slike holdninger, eller på andre måter er kritiske til muslimer som en gruppe, høylytt hevder at de knebles og at samfunnsdebatten styres av venstrevridd "politisk korrekthet". Anders Heger påpeker det samme paradokset i sitt innlegg "Det nedrigste" i Dagsavisen:

Dette begynner å bli en så vanlig affære at det ikke burde være verd et løftet øyebryn. Det går knapt en dag uten at de som aldri slipper til står fram, i stadig tydeligere og mer omsvøpsløs form. Avisspaltene og fjernsynsstudioene står vidåpne for dem. De politiske partier legger opp sin retorikk og politiske praksis etter dem. Deres budskap er repetert til det kjedsommeligste, det innledes alltid med en furten påstand om at de er blitt usynliggjort, men nå er det på tide. Og det til tross for at ingen politiske meldinger har vært gjentatt så ofte på våre kanter av verden, av så mange mennesker og i så mange varianter. Enten man ser det over det siste året, de siste femti år, eller de siste fem hundre år.
I forhold til Bergs påstander om at muslimers barnefødsler representerer en invasjon skriver Heger:
I dypeste alvor ble dette poenget løftet fram som en hovedutfordring da Bergs budskap ble diskutert på RedaksjonEn samme kveld: De får flere barn enn oss. Fortsetter det, i et par generasjoner, er de mange, mange flere enn oss. Og hva gjør vi da? Der satt professorer og politikere og klødde seg i sine grånende og halvskallede hoder, mens ånden fra Hallingdal smilte fornøyd. Ved fødselstallenes grusomme matematiske konsekvens var trusselen mot vår kultur blitt synlig bortenfor diskusjon.
Ingen sa hva sies burde: De ufødte barn skal ikke dømmes som terrorister eller kulturødeleggere. De barn som kommer skal arve jorden. Ønsker man at en folkegruppe ikke skal reprodusere seg, har man egentlig sagt at man ønsker den utradert.
Den som er uforskammet nok til å reise fingeren, peke på «de andre» og si: «Du skal ikke føde så mange barn», han har rett: Denne sivilisasjonen er i fare. Han er nemlig selv i ferd med å kvele alt som er sivilisert i den.
Se også:
-Lars Gule mener Hallgrim Bergs påstander muslimsk invasjon i "Amerikabrevet" er på linje med klassisk antisemittisk konspirasjonstenkning.
-Se også Gule i Dagbladet
- AUF i Hordaland anmelder Rasmussens utspill for brudd på rasismeparagrafen.
-Hverken Samlaget eller Gyldendal ville utgi Hallgrim Bergs bok.

Saturday, February 17, 2007

"Happy ending - for hvem?" del 2

Leder i African Youth in Norway, Thomas Prestø, peker i debattinnlegget Med referanse til min eller din historie i utrop.no, på noen av de samme problemstillingene som jeg forsøkte å ta opp i posten Happy ending? - for hvem, en post som tok utgangspunkt i en samtale jeg overhørte etter å ha sett filmen Babel. Hva er det som skaper gjennkjennelse og medfølelse? Hvorfor er det slik at det er lettere å gjennkjenne og forstå visse mennesker og ikke andre? Og hva gjør det med oss?

Thomas Prestø skriver i debatt innlegget sitt:
.....
Som i alle diskusjoner og foredrag kom det opp mer enn et sitat. Et annet jeg bet merke til, var fra en annen som også gikk på samme linje. Det er her kanskje relevant å nevne at disse to studentene tok utviklingsstudier samt har tatt kurs i flerkulturell forståelse.

”filmen THE PASSION OF JESUS brakte meg til tårer, den lidelsen varumenneskelig.”

Igjen vil jeg påpeke hvilken nytte jeg har av å være kjent med ulike meditasjonsmetoder. Det er kanskje litt selvgratulerende men jeg opplevde meg selv som ekstremt høflig og diplomatisk da jeg kom med følgende svar: ”all menneskelig lidelse gir meg ubehag hvis ikke smerte”.

Grunnen til at jeg følte meg såpass diplomatisk var fordi denne studenten få minutter tidligere hadde stilt seg spørrende til hvorfor afrikanere og andre ikke bare kunne komme over slavetiden, det var jo så lenge siden og det var jo ikke så grusomt som en skal ha det til.

Jeg har enda ikke helt forstått hvorfor det er lettere for mange å identifisere seg med lidelsene til en vi ikke kjenner, som levde for flere tusen år siden, i en film produsert av en hvit man, hvor Jesus kunne vært Bergenser og samtidig totalt mangle evnen til å identifisere seg med senere og fremdeles pågående menneskelige lidelser. Videre stiller jeg meg totalt uforstående til mange nordmenns vonde følelser rundt det at Tyskland okkuperte Norge.

Jeg er ikke i hovedsaken kritisk, men blir det, når de samme 25+30 åringene som forteller om dette med tårer i øynene ikke kan forstå at det er vondt for afrikanere å snakke om noe som med arabisk og vestlig slavebinding lagt til sammen varte i 1 300 år! Tyskerne behandlet nordmenn relativt pent. Afrikanere har helt til 80-tallet opplevd lynsjing, og opplever fremdeles rasisme og diskriminering med døden til følge: SLAVERIETS ARV. Det var senest på 70-tallet at siste taterkvinne ble ”kastrert” her i Norge, og ikke mer en noen måneder siden siste kjente sak, med det mange afrikanere refererer til som institusjonell rasisme med døden til følge, Trondheimsaken fant sted. De som var slavebundne hadde 7 av 7 kriterier for posttraumatisk stress disorder.
....

Mitt spørsmål til verden er: hvorfor er dette så utrolig, utrolig vanskelig å forstå for så mange hvite? Hvorfor er det så vanskelig for mange å finne frem til det stedet som utløser empati og forståelse for svarte, innvandrere og afrikanere, når de kan ha det med en rekke Hollywood kreasjoner? Er det virkelig så enkelt at disse kreasjonene likner på dem, og at afrikanere ikke gjør det?
Les mer

Selvom jeg er helt enig i at det i Norge i altfor stor grad har fremstilt Norge og nordmenn kollektivt som ofre under 2.verdenskrig og i altfor liten grad har tatt et oppgjør med norske statsborgeres delaktighet i overgrep og sammarbeid med nazistene ( se også det jeg skriver i denne posten), mener jeg Prestø har en altfor essensialiserende og generaliserende fremstilling av nordmenn: Er for eksempel ikke norske jøder "nordmenn"? Nazistenes behandling av dem var langt fra "relativt pent". En relativt stor andel av Norges befolkning var det man kaller stripete under den tyske okkupasjonen, og skremmende mange så gjennom fingrene eller hjalp til med fengsling og deportering av norske jøder. Mange levde ikke under et konstant trusselbilde - men det var også mange som risikerte og ofret sine liv - som ble fengselt, torturert og internert - både jøder og ikke-jøder.

På tross av denne essensialiseringen mener jeg Thomas Prestø stiller svært viktige spørsmål - hva er det som skaper empati, forståelse og gjennkjennelse?

Æresdrap og "Flertallets bekvemmelighet" del 2

Som en oppfølging av min post Æresdrap og flertallets bekvemmelighet gjenngir jeg her deler av artikkelen Norge på toppen i kvinnedrap i Ny Tid hvor Dag Herbjørnsrud skriver:
Det norske krimåret 2007 ble innledet med familiedrapet på Storhaug i Stavanger 31. januar: Den ressurssterke familiefaren Alf Thomas Johansen kvalte sin kone, sin datter og sin sønn – før han tok sitt eget liv på badet i deres eget hus.
Drapet er på mange måter typisk for drapene i Norge, viser 2006-statistikken som Kripos la fram bare noen dager før familiedrapet: 33 personer ble drept i fjor, hele 20 av dem kvinner. Det betyr at 61 prosent av alle norske drapsofre i 2006 var kvinner, mens tilnærmet alle drapsmenn var, nettopp, etnisk norske menn.
.......

I det store flertall av 2006-drapene forelå det en «kjent relasjon mellom gjerningsperson og offer»: I praksis betyr det at den norske mannen kjente den norske kvinnen, ofte kone eller ekskjæreste, som han drepte.
Norske medier har også i 2006 viet størst oppmerksomhet til drap der overgriperen skal ha hatt «utenlandsk opprinnelse», men knapt noen norske medier har sitert Kripos’ egen uthevede innledning til pressemeldingen som ble sendt ut 17. januar i år:
«Den typiske gjerningspersonen er en norsk mann i alderen 30-40 år som har en nær relasjon til offeret. Det er ofte rusmidler med i bildet. Offeret er i godt over halvparten av tilfellene en norsk kvinne. Drapene begås oftest med kniv, finner sted i det private rom og utløses statistisk sett oftest av krangel eller som følge av sinnslidelse.»
Antall drap har gått noe ned de siste årene i forhold til for ti år siden. Men andelen kvinnedrap i Norge har økt i forhold til på slutten av 1990-tallet: I praksis betyr dette at færre menn drepes (27 i 2005-06 mot 48 i 97-98), noe som er nesten en halvering. Samtidig blir stadig flere kvinner drept (35 i 2005-06 mot 27 i 97-98).
.......

Gammel macho-kultur råder
– Man forstår ikke familiedrapene på en korrekt måte, derfor blir de heller ikke tatt nok på alvor.
Det sier psykolog Ragnar Kværness i Alternativ til Vold. Han reagerer på hvordan blant annet politiet omtaler familieutslettelsen på Storhaug i januar som en «familietragedie».
– Drap er ikke lynnedslag, men mord. Som regel er drapene bare slutten på en serie med overgrep. Drapene virker overraskende bare fordi både ofre og overgriper har klart å skjule problemene, sier Kværness.
Asta B. Håland er leder av kvinnegruppa Ottar. Hun uttaler:
– Når menn utrydder familien sin slik, er det tegn på at de ser på kvinnen og familien som sin eiendom og knyttet til sin ære. Kvinner i Norge topper krimstatistikken bare som ofre for mishandling, voldtekt og som drap.
Les mer

Sunday, February 11, 2007

Happy ending - for hvem?



Da jeg tårevåt stavret meg ut av kinosalen etter å ha sett Babel lørdag kveld, overhørte jeg en samtale mellom to kvinner i 20-årene:
-"Den var veldig trist da"
- "Ja, men det ble jo skikkelig happy ending - det gikk jo bra med alle til slutt. Barna ble jo reddet og hun dama overlevde jo"
-"Men det gikk jo ikke så bra med hun nakne dama"
-"Nei, men hun var jo helt far out".
I Babel kan man si at det til slutt går bra med den hvite amerikanske familien, men det går ikke spesielt "bra" med den mexikanske "nannyen" eller familien i Marokko. Jeg opplevde at Babel viser menneskeverdets universialitet, men også hvordan mangel på kommunikasjon hindrer oss i å forstå/erfare "andres" menneskeverd. Det er dermed et paradoks at det er for de kvinnene var lettere å identifisere seg med hvite amerikanerene, enn med en ung japansk jente eller en marokkansk gjeter?

For noen dager siden stod denne overskriften på dagsavisen.no: "Det er fælt å si det, men folk er lei av å se svarte folk som sulter". Artiklen forteller at nordmenn ga mindre til de fem største hjelpe organisasjonene i 2006 enn begge årene før; givergleden etter tsunamien er blitt borte skrives det. Saker som dette forklares gjerne med at det er lettere å ha empati med de vi kjenner oss igjen i - de vi kan identifisere oss med. Men hvem vi identifiserer oss med er ikke gitt apriori - det handler om hvilke inntrykk vi får av andre, blant annet gjennom hvordan andre fremstilles i feks media. Hvem man identifiserer handler ikke om fysisk nærhet - tyske nazisters masseutryddelse av tyske jødene er et av mange eksempler på det. Det handler ikke nødvendigvis om sosial og kulturell nærhet - Fredrik Barths introduksjon til Ethnic Groups and Boundaries - som nå er en antropologisk klassiker - viser oss at antatt kulturelle likhet eller kulturell forskjell nødvendigvis ikke er reell kulturell likhet eller forskjell. Det handler om hva som trekkes frem og vektlegges som sosialt relevante forskjeller og likheter - og av hvem. Klassifisering og kategorisering er en viktig del av det å være menneske. Kategorisering er grunnleggende for menneskers evne til å oppfatte, tenke, handle og tale. Konstruksjonene av ”oss” og ”dem” handler om forutsetning for, og avgrensning av, fellesskap. Etnisk og sosial klassifikasjon er med på å skape orden. Men kategorier oppstår og brukes alltid i bestemte historiske, sosiale og kulturelle kontekster, og inngår i maktrelasjoner, for eksempel mellom de som kategoriserer og de som kategoriseres - og kategoriseringer kan usynliggjøre at vi alle er unike individer samtidig som vi alle deler et universelt menneskeverd.

Cora Alexa Døving ved Senter for studie av Holocaust og livssynsminoriteter trekker i kronikken "Muslimen" og "jøden" en parallell mellom forrige århundrets antisemittisme og forestillingen om muslimer i dag. Kronikken handler på sett og vis om det jeg prøver å peke på - hvordan mennesker kategoriseres stereotypier som usynliggjør enkeltmennesker og deres universelle menneskerverd.

Thursday, February 8, 2007

Reserver deg mot telefonkatalogen!

Bruker du ikke telefonkataolgen? Gå inn her og reserver deg mot den.
Telefonkatalogene, som sendes til hver eneste husstand i Norge, lager årlig et avfallsberg på minst syv millioner kilo papir. I tillegg kommer forurensende frakt av katalogene fra trykkeriet i Tyskland til Norges kriker og kroker.
Undersøkelser gjort av Naturvernforbundet i Bergen, viser at 65 prosent av alle spurte under 45 år bruker internett for å finne et telefonnummer. 94 prosent av dem under 30 bruker aldri katalogen, viser undersøkelsen.
Les mer

Tuesday, February 6, 2007

Unaturlig flagging?

Frps samepolitisketalsmann Per-Willy Amundsen mener det er "unaturlig" å flagge på samefolkets dag:
Det finnes ingen samisk stat. Derfor synes jeg det er unaturlig at det flagges på denne dagen. At det er en offisiell flaggdag er med på å nøre opp under konflikter mellom samer og ikke-samer, mener Amundsen.
Les mer
Det er alltid like interessant hvordan konservative/mørkeblå aktører klarer å trekke inn begrep som naturlig/unaturlig i sin retorikk. Ved å si at noe er "unaturlig" vrir de seg unna et hvert krav om forklaring og argumentasjon. Er det noe de ikke liker - det være seg homofile, muslimer i Norge eller som nå markering av samefolketsdag kategoriseres det straks som "unaturlig" og ergo feil/farlig/ekkelt.

"De som elsker Holmlia"

Godt å lese om unge engasjerte mennesker. Klassekampen skriver om en gruppe 18-åringer som har som mål å slå tilbake mot den kritikk som Owe rettet mot Holmlia i "Naive Norge" (se min omtale av Owes dokumentar her):

De som elsker Holmlia
Fem elever fra Elvebakken videregående vil
gjenopprette Holmlias ære. Det gjør de med glans.

KREATIVT MANGFOLD: Fem engasjerte 18-åringer lager blogg om det utskjelte
Holmlia, etter inspirasjon fra New York. Det kulturelle mangfoldet, på Holmlia
som i New York, gjør mennesker kreative og ressurssterke, mener de.

Det er søndag formiddag, sola skinner fra blå
himmel. På bussholdeplassen på Holmlia venter fem 18-åringer på å få vise fram
og utforske Holmlias lyse sider. Andrea Fritsvold, Helene Duckert, Hans Jørgen
Wærner, Marius Øi og Merete Noer. Uvanlig engasjert på en søndag, er det ikke?
– Det tok Christofer Owe et helt år å finne ut at han var irritert av litt
støy og matlukt. Vi har funnet masse positivt om Holmlia på bare et par uker,
sier Duckert.
Hun snakker om fotografen bak den subjektive dokumentarfilmen
«Naive Norge» som ble sendt på TV 2 den fjerde desember i fjor. Duckert, som
sitter i elevrådet på Elvebakken videregående skole, tok opp med lærerne at de
ønsket seg et politisk tilsnitt i medieundervisningen. Resultatet var
fellesvisning av Owes dokumentar med påfølgende diskusjon.
– Folk ble engasjert og ville lage en motaksjon, forklarer Duckert.
Nå jobber 12 grupper parallelt med å polere Holmlias image. De vil lage en rikholdig
Holmlia-blogg, som skal balansere det de mener er sensasjons- og konfliktfokus i
mediene. Les resten av saken her

Sjekk ut www.iloveholmlia.com

Sunday, February 4, 2007

Æresdrap og "Flertallets bekvemmelighet"

I følge boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" ble det i perioden utført 13 familiedrap i Norge - det vil si at en person tok livet av sin partner, eventuelle barn og seg selv. I alle disse tilfellene er det menn som står bak, ingen tilfeller med kvinner er kjent i Norge. Etter 2003 har det vært flere slike "familiedrap": desember 2004 skjøt en mann sin ekskjæresete, deretter skjøt han seg selv. August 2005 drepe en mann sin kone og deretter seg selv. I november 2005 ble en mor og datter drept av morens samboer. I April 2006 ble drepte en mann sin kone og datter og deretter seg selv. I oktober 2006: en bror er siktet for å ha drept sin tre søstre. I november 2006 drepte en mann sin far, sin samboer, sin sønn - skadet sin ekskone og hennes samboer og tok deretter livet av seg selv. Det grusomme og tragiske familiedrapet i Stavanger onsdag i forrige uke er siste eksempel tragiske mordene og selvmordet utført av en familiefar. Det er påfallende å se hvor mye mer nyanserte og avventende media, politi og "eksperter" er når det er snakk om familiedrap blant majoritetsbefolkningen i forhold til hvor raske de samme aktører ofte er med å klassifisere slike drap iblant personer med innvandrere bakgrunn som æresdrap - når det skjer blant majoritetsbefolkningen beskrives det gjerne som en nærmest uforklarlig familietragedie, mens når det er aktører med minoritetsbakgrunn, hovedsakelig muslimer som utfører likende handlinger relateres det til religiøse og kulturelle tradisjoner og kalles nettopp æresdrap. Marte Michelet påpekte dette i en kommentar hun skrev etter at en en 38 år gammel mann drepte sin far, sin samboer, og sønnen på 14 år, skadet ekskona og ekskonas nye samboer og tok sitt eget liv i Sandefjord i november 2006 - bare noen uker etter søsterene Khan ble drept på Kalbakken av sin bror:

HVORFOR BESTEMTE 38-årige Geir Kaldahl seg for å gå ut og drepe alle sine nærmeste for så å ta sitt eget liv slik han gjorde nå på lørdag? Det er visstnok «ufattelig». «Det er umulig å begripe at et menneske er i stand til å utslette sin familie», sier psykiater Berthold Grünfeld. «Forklaringen på at noen kan gjøre noe slikt, kan være alt mulig rart» sier rettpsykiater Børre Husebø. Aftenposten sitter igjen med «det ene, store spørsmålet som synes umulig å trenge til bunns i: Hvordan kunne dette skje?».

KONTRASTEN til forrige måneds store drapssak - den norsk-pakistanske gutten som tok livet av sine to søstre på Kalbakken - kunne ikke vært større. Da «visste» ekspertene, kommentatorene og debattprogramlederne med en gang hva tragedien dreide seg om, nemlig pakistansk kultur, islam og æresdrap. Hvor er Viggo Johansen nå? Hvorfor stirrer han ikke på meg gjennom tv-skjermen og inviterer til debatten «Hva er det med norske menn»? Hvor er Hege Storhaug? Hvorfor er hun ikke ute og raser mot et samfunn der dette kan skje? Hvor er Siv Jensen, Norges «fremste feminist»? Hvorfor håner hun ikke regjeringen og krever «tøffe tiltak» denne gangen? Hvor er Bjarne Håkon Hanssen? Hvor er alle antropologene, psykologene og politikerne som var så snakkesalige og skråsikre etter Kalbakken-drapene, hvorfor er de nå helt uten forklaringer på det som har skjedd?
Les resten

Norsk-skotsk-pakistanske Iffit Z. Qureshi skrev i Dagsavisen etter Kalbakken-drapene:

– Norske menn har ikke mindre æresfølelse enn innvandrere. Vold rammer kvinner i alle kulturer. Veldig ofte er det fordi menn frykter at de skal bli forlatt eller fordi de føler seg krenket på andre måter, sier Qureshi.

Hun har samlet en rekke avisartikler om kvinner som er blitt mishandlet og drept i Norge de siste årene. Av dette bakgrunnsmaterialet går det tydelig fram at de norske mennene ofte blir voldelige fordi de er sjalu. Qureshi understreker at selv om statistikken fra Krisesentersekretariatet viser at 51 prosent av beboerne ved krisesentrene i fjor hadde utenlandsk opprinnelse, så var nesten en tredjedel av kvinnene rammet av vold fra norske menn.
Les resten

"Flertallets bekvemmelighet" kaller Per Isdal, psykolog og leder i Alternativ til vold, det når ordet æresdrap brukes om familiedrap blant innvandrere, mens det snakkes om familietragedier når de utføres av etniske nordmenn. Æresdrap er like aktuelt når det gjelder etniske norske menn sier han - Det dreier seg om makt og kontroll (Klassekampen 3/2-07 - kun papirversjon). Psykiater Gustav Wik ved UiB, som har skrevet boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" (sammen med Karen Galta og Siri Leirstøl Olsen), er enig med Isdal i at man kan trekke paralleller til æresdrap i tilfeller som familiedrap (samme artikkel i Klassekampen). "Tap av ære" kaller han det:

-Enkelte menn har en foreldet oppfatning av hva det vil si å være mann i dag, og har holdninger på linje med "mitt hjem er min borg". Mens mannen tidligere var familiens overhode og hovedforsørger er det annerledes i den vestlige verden i dag. Kommer virkeligheten i konflikt med idealbildet kan det oppstå en krise som i ekstreme tilfeller kan true mannen og hans omgivelser, sier Wik til Klassekampen.

I boken "Mord-selvmord i nære relasjoner" skriver Galta, Leirstøl Olsen og Wik:

«Skam er den følelsen som er den fremste og ytterste årsaken til all vold. Hensikten med vold er å redusere skammens intensitet og i størst mulig grad erstatte den med det motsatte, stolthet, og dermed hindre at individet blir overveldet av skamfølelsen.»
I et intervjuet med Wik i Klassekampen i 2005 står det:

Altfor ofte tar norske menn med seg familiene sine i døden: Av 383 mennesker som ble drept i Norge i perioden 1995 til 2004, var det i nesten 40 prosent av tilfellene en nær relasjon mellom offer og gjerningsmann.En av fire drapsmenn begikk selvmord etter ugjerningen.

På tross av tallene har forskning på såkalte mord-selvmord vært fraværende, og sakene blir gjerne omtalt som «familietragedier» i norske nyhetsmedier. Nå har imidlertid den første norske forskningen på området kommet, og konklusjonen er at hendelsene ikke bare kan avfeies som familietragedier.

– Norske menn som dreper et nært familiemedlem, er ofte havarerte menn som har mistet kontrollen over livet sitt, sier Gustav Wik til Klassekampen.
....

Forfatterne mener det er klare paralleller mellom de såkalte familietragediene og de mye omtalte æresdrapene; mange mord-selvmord skjer i forbindelse med samlivsbrudd der kvinnen har tatt initiativet til å bryte ut. En åpenbar forskjell er at æresdrapene i regelen ikke resulterer i selvmord.

Wik mener likevel sammenligningen er gyldig, og refererer til professor i sosialantropologi Unni Wikan som har forsket på fenomenet æresdrap: Wikan mener det finnes en «applausgruppe» i noen samfunn hvor æresdrap forekommer, en aksept for handlingen fra samfunnet rundt.

– Vi tenker oss at det eksisterer en slags skjult applausgruppe i miljøene disse mennene ferdes i som forholder seg til foreldete mannsidealer, forklarer forskeren.

Han tror selvmordet blir en del av fortellingen når mennene innser at det eneste som venter er mer tapt ære.
......

Det er ikke en familietragedie, det er et mord, understreker Wik.

Han mener begrepet «familietragedie» gjør morderen til en del av tragedien, og fratar ham ansvaret for handlingen. Han påpeker at dette sender et uheldig signal til andre menn, og at et trekk ved mange av gjerningsmennene er at de lett lar seg krenke og føler seg dårlig behandlet.
.....
– I Norden har vi en tusenårig tradisjon som handler om at tap av ære skal gjenopprettes. Det underliggende er at folk synes det finnes en form for rett i disse mennenes handlinger. Når journalistene skriver om familietragedier der en mann har drept hele familien sin, kan leserne ikke og si «ja, det er tragisk», sier han.

Jeg synes det Wik sier om skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske (av mangelen på noe bedre begrep) menn er spesielt interessant. Grunnen til han trekker inn dette begrepet er slik jeg forstår det blant annet fordi det gjerne skilles mellom æresdrap og "familiedrap" blant i den etnisk norske majoriteten nettopp på grunnlag av at såkalte æresdrap har sitt grunnlag i en kulturell logikk der familien og slekt rundt presser på for gjennopprettelse av familiens ære og bifaller/befaler æresdrap. Unni wikan som i flere år har jobbet med problemstillinger knytte til æresdrap trekker frem dette med de kulturelle reglene rundt som noe som skiller æresdrap fra familedrap (se blant annet "Når bror dreper søster"). Unni Wikan peker på noen sentale poenger - samtidig: Ved å ikke se at det kan eksistere skjulte "applausgrupper" også blant etnisk norske menn står vi i fare for å overse sentrale trekk ved dynamikken bak og årsakene til familiedrap, og for å overfokusere på forskjellene mellom såkalte æresdrap i andre deler av verden og blant norske med innvandrerbakgrunn. Dessuten mener jeg at mennesker som er oppvokst eller født i Norge ikke kan sees løsrevet fra den norske kontekst - de er en del av det norske samfunnet og må forstås som det. Et drap som blir begått i Oslo kan ikke forklares kun med henvisninger til kulturelle tradisjoner i opprinnelseslandet. I Norge eksisterer det en rekke ulike diskurser og praksiser, det Bakhtin kaller sosial heteroglossia, omkring kjønnsrelasjoner og familieliv som både ”minoritet” og ”majoritet”, deltar i og er en del av. Derfor må kjønnsforståelser, normer, praksiser og handlinger blant etniske og religiøse minoriteter i Norge forstås i en kontekstuell sammenheng; i lys av samfunnsprosesser i Norge generelt og Oslo spesielt. Det vil ikke si at etnisitet og religion er uten betydningen eller at kulturelle tradisjoner og forståelser i opprinnelseslandet ikke har betydning og innvirkning på situasjonen i Norge, men at det må studeres empirisk hvilke betydninger det har.

Marianne Gullestad er en av de relativt få som gjennom sin forskning har problematisert ”norskhet”, og som trekker frem mer variert kunnskap om norske forhold slik at både forskjeller og fellestrekk mellom ”nordmenn” og ”innvandrere” kommer tydeligere til syne. For et generelt problem i den norske innvandrings/integreringsdiskursen er at ”innvandrere” står i begrepsmessig motsetning til ”nordmann”, og at ”norskhet” konstitueres som et utematisert og udefinert normativt sentrum. Som sosiolog Anja Bredal skriver: ”Majoritetens praksis er umarkert, den må verken forklares eller berettiges og fremstår dermed som selvsagt og naturlig” (Bredal 2004:35). Da den norsk-bangladeshiske arbeiderparti politikeren, Saera Khan, sa i et intervju i Dagsavisen (8/6-2001) at hun ikke kunne tenke seg å gifte seg med en mann som ikke var muslim, møtte hun sterk kritikk fra blant annet Hege Storhaug(VG 17/7-2001) og Shabana Rehman , og ble beskyldt for henholdsvis manglende respekt for demokrati og likeverd og for å være en ”politisk korrekt muslim” som ikke gjorde frie valg. Hvis en kristen etnisk norsk politiker hadde stått frem og sagt at hun ville gifte seg med en kristen mann, hadde hun neppe møtt de samme reaksjonene. Dessuten, som Bredal konstaterer, blir ikke etnisk norske politikere konfrontert med spørsmål om livssynet på deres eventuelle partnere, og hvis de gifter seg med andre etniske norske med samme livssyn som dem selv, er det et ikke-tema. Endogamipraksis basert på religiøse kriterier er ikke kun forbeholdt muslimske miljøer, men kan gjenfinnes i kristne miljøer i Norge. Da Åse Røthing skulle starte sitt forskningsprosjekt om å være par på tvers av tro, fant hun ingen konservative kristne som var gift med en ikke-kristen. Hun studerte dermed mer moderate personlige kristne med ikke-kristne partnere. I følge Røthing er det slik at jo mer kristen du er, jo større sjanse er det for at du gifter deg kristent i Norge i dag . Hun mener at spesielt jenter frarådes å gifte seg med en ikke-kristen. Røthing hevder at en oppfatning av kvinner som lettere påvirkelige enn menn, og av at kvinner som gifter seg med ikke-kristne menn lettere mister sine kristne verdier og praksiser enn det en kristen mann som gifter seg med en ikke-kristen kvinne gjør, er fremtredende i både i konservative og mer moderate kristne miljøer i Norge. Studier viser at man i Norge som regel velger partnere med noenlunde samme sosiale bakgrunn, utdanning eller yrke (Wiik 2005). Det er tydelig at der etniske norskes etniske og religiøse endogami fremstår som naturlig og ukontroversiell, provoserer minoritetens endogami.

Etniske og religiøse minoriteters (spesielt muslimers) ekteskapspraksiser fremstilles i den norske samfunnsdebatten og i deler av minoritetsforskningsdebatten som svært forskjellige fra den norske ”majoriteten”. Dette er en produksjon av forestilt forskjell som ikke nødvendigvis er reel forskjell. Som Thomas Walle påpeker eksisterer det en utbredt oppfatning om at kjønnsidentitet og kjønnsrelasjoner blant ulike minoritetsgrupper er uløselig knyttet til den etniske tilhørigheten, og at kjønnenes handlingsrom er langt mer begrenset innenfor etniske minoritetsgrupper enn blant ”majoritetsbefolkningen”. I studier av og diskusjoner om ekteskapspraksiser blant personer med innvandrerbakgrunn er det en tendens til å benytte kategorier og begreper som lager et skille mellom ”minoritet” og ”majoritet", et skille som ikke nødvendigvis er til stede i praksis. Etnisk likhet vil ikke nødvendigvis innebære kulturell likhet - Fredrik Barths klassiske læresetning- , og forestilte forskjeller samsvarer ikke alltid med faktiske forskjeller, men kan likefullt påvirke tenkning og handling. Ideologiske konstruksjoner av muslimske ekteskaps- og familienormer som et problem for det norske samfunnet brukes for eksempel i legitimeringen av immigrasjonsrestriksjoner, blant annet gjennom påstander om at ”arrangert ekteskap”, etnisk- og religiøst-endogame ekteskap og ”henteekteskap” hindrer integreringsprosessen og bidrar til gettofisering. Samtidig er det foreløpig liten kunnskap om 2.generasjonsinnvandreres ekteskapsmønstre. Statistiske undersøkelser viser at 2.generasjonen har en tendens til å gifte seg senere, få barn senere og få færre barn enn sine foreldre. De ser ut til å tilpasse seg ekteskapsalder og fødselsrater i det landet de bor i og er en del av (Lappegård 2001, Lie 2004). En forståelse av hvordan disse endringer reflekteres over og oppleves i ”levd liv” krever videre empiriske undersøkelse.

12 februar: Jeg ser at "familie-drapet" i Stavanger nå henlegges med begrunnelsen at motivet fortsatt er uklart. Se feks. Dagsavisen