Thomas Prestø skriver i debatt innlegget sitt:
.....
Som i alle diskusjoner og foredrag kom det opp mer enn et sitat. Et annet jeg bet merke til, var fra en annen som også gikk på samme linje. Det er her kanskje relevant å nevne at disse to studentene tok utviklingsstudier samt har tatt kurs i flerkulturell forståelse.
”filmen THE PASSION OF JESUS brakte meg til tårer, den lidelsen varumenneskelig.”
Igjen vil jeg påpeke hvilken nytte jeg har av å være kjent med ulike meditasjonsmetoder. Det er kanskje litt selvgratulerende men jeg opplevde meg selv som ekstremt høflig og diplomatisk da jeg kom med følgende svar: ”all menneskelig lidelse gir meg ubehag hvis ikke smerte”.
Grunnen til at jeg følte meg såpass diplomatisk var fordi denne studenten få minutter tidligere hadde stilt seg spørrende til hvorfor afrikanere og andre ikke bare kunne komme over slavetiden, det var jo så lenge siden og det var jo ikke så grusomt som en skal ha det til.
Jeg har enda ikke helt forstått hvorfor det er lettere for mange å identifisere seg med lidelsene til en vi ikke kjenner, som levde for flere tusen år siden, i en film produsert av en hvit man, hvor Jesus kunne vært Bergenser og samtidig totalt mangle evnen til å identifisere seg med senere og fremdeles pågående menneskelige lidelser. Videre stiller jeg meg totalt uforstående til mange nordmenns vonde følelser rundt det at Tyskland okkuperte Norge.
Jeg er ikke i hovedsaken kritisk, men blir det, når de samme 25+30 åringene som forteller om dette med tårer i øynene ikke kan forstå at det er vondt for afrikanere å snakke om noe som med arabisk og vestlig slavebinding lagt til sammen varte i 1 300 år! Tyskerne behandlet nordmenn relativt pent. Afrikanere har helt til 80-tallet opplevd lynsjing, og opplever fremdeles rasisme og diskriminering med døden til følge: SLAVERIETS ARV. Det var senest på 70-tallet at siste taterkvinne ble ”kastrert” her i Norge, og ikke mer en noen måneder siden siste kjente sak, med det mange afrikanere refererer til som institusjonell rasisme med døden til følge, Trondheimsaken fant sted. De som var slavebundne hadde 7 av 7 kriterier for posttraumatisk stress disorder.
....
Mitt spørsmål til verden er: hvorfor er dette så utrolig, utrolig vanskelig å forstå for så mange hvite? Hvorfor er det så vanskelig for mange å finne frem til det stedet som utløser empati og forståelse for svarte, innvandrere og afrikanere, når de kan ha det med en rekke Hollywood kreasjoner? Er det virkelig så enkelt at disse kreasjonene likner på dem, og at afrikanere ikke gjør det?
Les mer
Selvom jeg er helt enig i at det i Norge i altfor stor grad har fremstilt Norge og nordmenn kollektivt som ofre under 2.verdenskrig og i altfor liten grad har tatt et oppgjør med norske statsborgeres delaktighet i overgrep og sammarbeid med nazistene ( se også det jeg skriver i denne posten), mener jeg Prestø har en altfor essensialiserende og generaliserende fremstilling av nordmenn: Er for eksempel ikke norske jøder "nordmenn"? Nazistenes behandling av dem var langt fra "relativt pent". En relativt stor andel av Norges befolkning var det man kaller stripete under den tyske okkupasjonen, og skremmende mange så gjennom fingrene eller hjalp til med fengsling og deportering av norske jøder. Mange levde ikke under et konstant trusselbilde - men det var også mange som risikerte og ofret sine liv - som ble fengselt, torturert og internert - både jøder og ikke-jøder.
På tross av denne essensialiseringen mener jeg Thomas Prestø stiller svært viktige spørsmål - hva er det som skaper empati, forståelse og gjennkjennelse?
No comments:
Post a Comment